Ivans barndom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ivans barndom
orig. Иваново детство (Ivanovo djetstvo)
Generell informasjon
SjangerKrig / Drama
Utgivelsesår1962
Prod.landSovjetisk
Lengde1 t. 35 min.
SpråkRussisk
Aldersgrense16 (Norge)
Bak kamera
RegiAndrej Tarkovskij
ManusforfatterMikhail Papava
Vladimir Bogmolov
MusikkVatsjeslav Ovtsjinnikov
SjeffotografVadim Juslev
Foran kamera
Hovedrolle(r)Nikolaj Burljaev
Annen informasjon
FilmformatSvart-hvitt
Prod.selskapMosfilm
Premiere6. april 1962 (Russland)
27. juni 1963 (USA)
31. desember 1963 (Norge)[1]
26. mars 2008 (Norge) (DVD)[1]
Eksterne lenker

Ivans barndom (originaltittel: russisk: Иваново детство, europeisk: Ivanovo djetstvo) er et sovjetrussisk krigsdrama fra 1962 regissert av Andrej Tarkovskij. Ivan spilles av Nikolai Burljajev. Filmen bygger på Vladimir Bogomolovs novelle «Ivan» fra 1957 og var den da 28-årige Tarkovkijs første (og korteste) helaftens spillefilm.

Filmen handler om den 12 år gamle foreldreløse Ivan som er kurér ved østfronten under andre verdenskrig. Filmen er ingen tradisjonell krigsfilm, men blander mer realistiske scener fra livet ved fronten med Ivans poetiske minner fra en lykkeligere tid.

Ivans barndom ble belønnet med Gulløven under filmfestivalen i Venezia i 1962.[2]

Handlingsreferat[rediger | rediger kilde]

Filmen er hovedsakelig satt ved fronten under andre verdenskrig, hvor den sovjetiske hæren kjemper mot den invaderende tyske Wehrmacht. Filmen har en ikke-lineært handling, med hyppige tilbakeblikk. Etter en kort drømme-sekvens våkner Ivan Bondarev, en 12 år gammel russisk gutt, og forsøker å komme seg gjennom et krigsherjet landskap til en sump, og svømmer deretter over en elv. På den andre siden blir han oppdaget av en gruppe russiske soldater, og brakt til den unge løytnant Galtsev som forhører ham. Gutten insisterer på at han må kontakte «Nummer 51 ved hovedkvarteret» og rapportere om hans tilstedeværelse.

Løytnant Galtsev er motvillig. Men når han til slutt tar kontakt med dette hovedkvarteret, får han beskjed av en oberstløytnant Gryaznov om å gi gutten blyant og papir for å skrive en rapport, som skal bli gitt høyeste prioritet. Gjennom en serie drømme-sekvenser og samtaler mellom forskjellige karakterer, avsløres det at Ivans mor og søster (og sannsynligvis faren hans, en grensevakt) har blitt drept av tyske soldater. Men gutten kom seg unna, og sluttet seg til en gruppe partisaner.

Når denne gruppen ble omringet, satte de ham på et fly for å hjelpe ham unna. Etter flukten blir gutten sendt til en internatskole, men han stakk av, og ble med i en enhet under kommando av Gryaznov. Ivan ønsker å ta hevn på grunn av familien sin, og insisterer på å slåss ved frontlinjen. Fordi han er så liten lykkes han ofte med rekognosering. Gryaznov og de andre soldatene blir snart glade i ham, og ønsker å sende ham til en militærskole.

Men de andre soldatene gir opp denne ideen, når Ivan forsøker å stikke av og slutte seg til partisanene igjen. Han er fast bestemt på å hevne døden til familien sin og andre, for eksempel de som ble drept ved en utryddelsesleir i Maly Trostenets (som gutten nevner at han har sett)

Skuespillere[rediger | rediger kilde]

  • Nikolai Burlyayev som Ivan Bondarev
  • Valentin Zubkov som kaptein Kholin
  • Evgeny Zharikov som løytnant Galtsev.
  • Stepan Krylov som kaptein Katasonov.
  • Valentina Malyavina som Masha.
  • Nikolai Grinko som Gryaznov.
  • Dmitri Milyutenko som en gammel mann.
  • Irma Raush som Ivan's mor.

Andrei Konchalovsky som en soldat.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

En rekke filmskapere som Ingmar Bergman, Sergej Parajanov og Krzysztof Kieślowski roste filmen og nevnte den som en innflytelse for sitt eget arbeide.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Dagbladet Film
  2. ^ «Ivanovo Detstvo (1962) - Andrei Tarkovsky | Awards | AllMovie». AllMovie. Besøkt 9. juni 2016. 
  3. ^ Daly, Fergus. «Ivan's Childhood». Senses of Cinema. Arkivert fra originalen 8. desember 2007. Besøkt 12. desember 2007.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 8. desember 2007. Besøkt 19. september 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]