Borgartinget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Borgartinget (norrønt Borgarþing) var fra 1100-tallet det allmenne lagtinget for området Viken (Borgarþingslög), som omfattet kystområdene fra Göta älv (norrønt Elfir) til Rygjarbit (trolig ved Risør). Det har navn etter byen Borg (Sarpsborg) ved Sarpsfossen, som ifølge tradisjonen ble grunnlagt av Olav den hellige i 1016. Enkelte historikere har ment at Borgartinget som lagting var eldre enn byen, mens andre har hevdet at Borgartinget ble etablert av Olav den hellige selv.

En hendelse i 1115 gir imidlertid grunnlag for å anta at Borgartinget er opprettet etter dette tidspunkt. Partene var lendmannen Sigurd Ranesson, som hadde fått den såkalte finneskatten i forlening av Magnus Berrføtt, og Sigurd Jorsalfare, som gjorde gjeldende at han som konge ikke var bundet av farens avtale med Sigurd Ranesson. I denne forbindelse er bare følgende tre lagting i riket nevnt: Frostating, Gulating og Eidsivating.

I følge Snorre Sturlasson, er Borgartinget etablert som lagting før 1164, da Snorre forteller at Erling Skakke dette året lot stevne 4-fylkersting i Borg for å få bøndenes syn på den avtalen Erling hadde inngått med den danske kong Valdemar den store om å overlate ham Viken, dersom Erlings sønn Magnus Erlingsson ble konge. Betegnelsen viser til de fire fylkene lagdømmet opprinnelig besto av:

Rundt år 1300 er bildet et annet, Ranrike (Båhuslen) er utskilt som eget lagdømme, noe som i ethvert fall har skjedd før 1223, og Borgartinget har flyttet til Tønsberg. Vi finner også en egen lagmann i Skien. Nye forandringer møter vi 200 år senere, da det gamle Borgartinget var delt, med en egen lagmann for Borgarsyssel i Sarpsborg. Lagstolen ble flyttet til den nye byen Fredrikstad sammen med de øvrige restene av det gamle Sarpsborg etter at byen var inntatt og brent av svenskene i 1567, hvor det fungerte frem til 1797.

Se også[rediger | rediger kilde]