Icenere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Icenernes område

Icenerne var en keltisk stamme som levde i dagens Norfolk i England fra ca. 1. århundre f.Kr. til 1. århundre e.Kr..

De nevnes av Tacitus, som i ca. 118 skrev om hendelser i romersk Britannia i det 1. århundre. Han fortalte at icenerne i 43, da keiser Claudius invaderte de britiske øyer, hjalp romerne. For dette ble de belønnet med at icenernes rike fikk fortsette som klientkongedømme.

I 61 gjorde de opprør mot romerne. Det siste av de to opprørene var det største og mest framgangsrike. Forhistorien var at stammens hersker, Prasutagus, forsøkte å gi halve sitt rike til familien framfor å overlate til det romerne. Prokuratoren Catus Decianus tok hele området og skal ha latt Prasutagus' kone Boudicca piske og hans døtre voldtas. Dette førte til at Boudicca samlet en stor hær og gikk mot Camulodunum, som ble plyndret og brent. Hun utsatte deretter Verulamium og Londinium for samme behandling. Romerne klarte etter dette å slå icenerne på slagmarken et sted utenfor London.

Etter at icenerne var slått ble deres rike gjort til en romersk administrativ enhet, en civitas. Administrasjonssenteret var Venta Icenorum, 2–3 km fra Arminghall, ved landsbyen Caistor St. Edmund omkring 8 km sør for dagens Norwich.

Flere mynter slått av icenerne er funnet. Flere av dem har avbildninger av en hest, som man mener er et dyr som hadde en spesiell betydning for stammen. Det er også funnet flere torquer, tunge halsringer som er tvinnet av gull, sølv eller elektrum.