Huldrehornet

Kopi fra Oldenburger Horn

Huldrehornet eller Hornet som ble tatt fra trollet, er et av de mest utbredte vandresagn i Norge. Det er blitt fortalt over hele landet bortsett fra Troms og Finnmark. Dessuten er sagnet kjent i Sverige, Danmark, Tyskland, England, Skottland på Gotland og på Man. I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog er Huldrehornet typologisert som ML 604.

I Sverige kalles sagnet Ljungby horn och pipa etter en versjon som Carl von Linné skrev opp i Skåne i 1749. I Tyskland kalles sagntypen Oldenburger Horn. Den eldste norske versjonen av sagnet er Draugen i Vallarhaugen, som ble skrevet ned av biskop Jens Nilssøn i Åse i Flatdal 1595.

Sagnet forteller at en mann rir (eller står på ski) forbi et sted hvor tussene holder til. Vanligvis er det en gravhaug. Av en eller annen grunn roper han etter drikke, og ut kommer en med et drikkehorn. Mannen slår drikken bak over skulderen, men noen dråper faller på hesteryggen og svir av både hår og skinn (eller etser hull i skia), og han rir avsted så fort han kan med drikkehornet. Trollet, huldrekallen eller hvem det nå er, setter etter ham, men han berger seg ved å ri inn på en åker, på en kirkegård eller ved at sola står opp.

Mange varianter av dette sagnet er knyttet til gamle drikkehorn. Et slikt er Hahaughornet fra Gol som eventyrsamleren P. Chr. Asbjørnsen fikk av studentene i 1870 da det var 25 år siden Norske huldreeventyr og folkesagn kom ut. Både på Norsk Folkemuseum og i De Sandvigske Samlinger er det bevart slike horn.

Litteratur

• Rikard Berge, Drikke joleskaal, i Norsk Folkekultur, Risør 1924, s. 2 – 53
• Olav Bø, Ronald Grambo & al. Norske segner, Oslo 1981, s. 260
• Reidar Th. Christiansen, Eventyr og sagn, Oslo 1946, s. 81 – 86.
• Inger Lövkrona: Det bortrövade dryckeskärlet. En sägenstudie. Skrifter från Folklivsarkivet i Lund nr 24. Lund 1982.