Eleanor av Provence

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eleanor av Provence
Dronning av England
Eleanor av Provence
Født ca. 1223
Aix-en-Provence
Død 26. juni 1291
Amesbury
Ektefelle Henrik III
Foreldre Raimond Berengar IV og Beatrice av Savoie
Barn Edvard I av England,
Margareta av England,
Beatrice av England,
Edmund Krokrygg m. fl.
Annet navn Eleanora av Provence, steinskulptur fra Westminster Abbey

Eleanor av Provence (ca 1223 – 24./25. juni 1291[1]), også skrevet Eleanora, var dronninggemalinne av England som ektefelle av kong Henrik III av England fra 1236 og fram til hans død i 1272.

Selv om Eleanor var fullstendig hengiven til sin ektefelle, og trofast forsvarte ham mot opprøreren Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester, var hun meget mislikt av befolkningen i London. Dette på grunn av at hun hadde ført med seg en stor gruppe av slektninger med seg til England i sitt følge. Disse var kjent som «savoiere», og de tok viktige og innflytelsesrike posisjoner i regjeringen og i riket. Ved en anledning ble Eleanors lystbåt angrepet av rasende byborgere som kastet steiner, jord, biter av brustein, råtne egg og grønnsaker på henne.

Eleanor var mor til fem barn, inkludert den framtidige kong Edvard I av England. Hun ble kjent for sin dyktighet, som en forgangskvinne i klesmoter og for sine evner i å skrive poesi.

Familie[rediger | rediger kilde]

Eleanor var født i Aix-en-Provence som den nest eldste datteren til Raimond Berengar IV, greve av Provence (11981245), og Beatrice av Savoie (12051267), datter av Thomas I av Savoie og dennes andre hustru Margaret av Geneva. Alle de fire døtre ble dronninger. Som sin mor, bestemor og søstre ble Eleanor kjent for sin skjønnhet. Hun var en mørkhåret brunette med vakre øyne.[2] Den samtidige engelske historikeren Piers Langtoft nevner henne som «Jarlens datter, den vakreste i live»: «The erle's daughter, the fairest may of life».[3] Den 22. juni 1235 ble hun forlovet til kong Henrik III av England (1207–1272).[1] Eleanor ble sannsynlig født i 1223; Matthew Paris beskrev henne som «jamque duodennem» (allerede tolv) da hun kom til kongeriket England for å bli gift.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Eleanor ble gift med kong Henrik III av England den 14. januar 1236. Hun hadde aldri forut bryllupet i Canterburykatedralen sett ham og hadde heller aldri tidligere vært i England.[4] Edmund Rich, erkebiskop av Canterbury, fortok vielsen. Hun var kledd i en skinnende gylden kjole som satt tett om livet og videt seg bredt ut mot gulvet. Ermene var lang og kledd i hermelin.[5] Etter å ha ridd til London den samme dagen hvor en prosesjon av borgere hilste de nygifte ble Eleanor kronet som dronninggemalinne ved en seremoni i Westminster Abbey som ble etterfulgt av en storstilt bankett med hele adelen tilstede.[6]

Et uhistorisk romantisk portrett fra 1851, Biographical Sketches f the Queens of England, som understreker hva hun huskes for for, sin skjønnhet og pyntesyke.

Eleanor og Henrik fikk til sammen fem barn:

  1. Edvard I (1239–1307), gift med Eleonore av Castilla (1241–1290) i 1254, som han fikk barn med, inkludert sin arving Edvard II; han giftet seg med Margrethe av Frankrike i 1299, som han fikk barn med.
  2. Margaret av England (1240–1275), gift med kong Aleksander III av Skottland, som hun fikk barn med.
  3. Beatrice av England (1242–1275), gift med Jean II av Bretagne, som hun fikk barn med.
  4. Edmund Krokrygg, 1. jarl av Lancaster (1245–1296), gift med Aveline de Forz i 1269, og som døde fire år senere uten barn; gift med Blanka av Artois i 1276, og som han fikk barn med.
  5. Katharine (25. november 1253 – 3. mai 1257)

Fire andre barn er også nevnt, men eksistensen av disse er tvilsomme da det ikke finnes samtidige nedtegnelser over dem. De er:

  1. Richard (1247–1256)
  2. John (1250–1256)
  3. William (1251–1256)
  4. Henry (1256–1257)

Eleanor var kjent for sin lærdom, dyktighet, og sine evner i å skrive poesi,[4] foruten også hennes skjønnhet. Hun var også kjent som en pioner i mote og importerte stadig klær fra Frankrike.[3] Hun bar ofte flerfarget cotter (en form for overkjole i middelalderen), hofteholder i gull eller sølv hvor dolk var stukket ned. Hun likte å kle best å kle seg i røde silkedamask, og dekorasjoner med forgylte firkløvere, og for å dekke sitt mørke hår bar hun en lett pillebokshatt. Hun introduserte en ny type hodeklede eller slør til England, som fikk ansiktet til å minne om det indre av en blomst omgitt av kronblader.[7]

Eleanor synes å ha vært særlig hengiven til sin førstefødte sønn, Edvard. Da han lå dødelig syk i 1246 ble hun med ham til klosteret i Beaulieu i Hampshire i tre uker, langt mer enn den tiden som var tillatt i henhold til klosterreglene.[8] Det var på grunn av hennes innflytelse at kong Henrik overdro hertugdømmet Gascogne til Edvard i 1249. Hennes yngste barn, Katharine, som synes ha hatt en degenererende sykdom som gjorde henne døv. Da den lille piken døde 3 år gammel ble begge foreldre overveldet av sorg.[9]

Upopulær[rediger | rediger kilde]

Henrik III og hans dronning Eleanor, illustrasjon fra manuskript på 1200-tallet.

Eleanor var en lojal og trofast ektefelle til kongen, men hun brakte med seg i sitt følge en stor gruppe av slektninger, «the savoyard» eller «savoiere», og hennes innflytelse hos kongen, og hennes upopularitet hos den engelske adelen skapte friksjoner i løpet av Henriks styre.[10] Eleanor støttet sin ektemanns sak, hun trosset opprøreren Simon de Montfort, samlet tropper i Frankrike for Henriks sak.

Den 13. juli 1263 seilte hun ned elven Thames i en lystbåt og ble da angrepet av borgerne i London som kastet stein og egg på henne.[11] Hun la Londonborgerne for hat og de gjengjeldte hatet. Som hevn for byens mistro krevde Eleanor at byen betalte gjelden som var kjent som dronninggullet hvor hun mottok en tiendedel av alle skatter som kom til kronen. I tillegg til dronninggullet ble andre bøter pålagt borgerne av dronningen på de spinkleste grunner.[12] I frykt for sitt liv da hun ble pepret med steiner, brostein og egg ble hun reddet av Thomas Fitzthomas, borgermester av London, og tok tilflukt i hjemmet til biskopen av London.

I 1272 døde Henrik, og hennes sønn Edvard, som da var 33 år gammel, ble kong Edvard I, konge av England. Hun ble værende i England som enkedronning, og oppfostret flere av hennes barnebarn, blant annet Edvards sønn Henrik og datteren Eleanor, og Beatrices sønn John. Da hennes barnebarn Henrik døde i hennes omsorg i 1274, gikk hun i sorg og ga ordre om at hans hjerte skulle bli gravlagt i priorinnekloster i Guildford som hun hadde opprettet for hans minne.

Hun trakk seg tilbake til et nonnekloster, imidlertid forble hun i kontakt med sin sønn, kong Edvard, og hennes søster, dronning Margrete av Frankrike.

Eleanor døde den 24./25. juni 1291 i Amesbury, i overkant av 12 km nord for Salisbury. Hun ble gravlagt den 11. september 1291 i klosteret Amesbury Abbey, men hennes hjerte ble tatt til London hvor det ble gravlagt ved fransiskanerordenens priorinnekloster.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Charles Cawley, Medieval Lands, Provence
  2. ^ Costain, The Magnificent Century, ss. 125-126
  3. ^ a b Costain, The Magnificent Century, s. 140
  4. ^ a b Costain, The Magnificent Century, s. 127
  5. ^ Costain, The Magnificent Century, s. 129
  6. ^ Costain, The Magnificent Century, ss. 129-130
  7. ^ «into which the head receded until the face seemed like a flower in an enveloping spathe», Costain, The Magnificent Century, s. 140
  8. ^ Costain, The Magnificent Century, s. 142
  9. ^ Costain, The Magnificent Century, s. 167
  10. ^ Costain, The Magnificent Century, ss. 130-140
  11. ^ Costain, The Magnificent Century, ss. 253-254
  12. ^ Costain, The Magnificent Century, ss. 206-207
  13. ^ Howell, Eleanor, 1997.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Howell, Margaret (1997): Eleanor of Provence: Queenship in Thirteenth-century England
  • Howell, Margaret (2004): «Eleanor (Eleanor of Provence) (c.1223–1291), queen of England», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford: Oxford University Press.
  • FMG on Eleonore Berenger of Provence
  • The Peerage: Eleanor of Provence
  • Costain, Thomas B. (1959): The Magnificent Century, Doubleday and Company, Garden City, New York