Gilberts syndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gilberts syndrom
ICD-10-kode E80.4
ICPC-2 T99

Gilberts syndrom (GS) er en tilstand hvor en defekt i enzymet glucuronyl transferase fører til redusert evne til konjugering av fargestoffet bilirubin. Dette er den vanligste årsaken til gulsott i befolkningen, noe hyppigere hos menn (ca. 10 %) enn hos kvinner (ca. 5 %).[1]

Årsaker og forekomst[rediger | rediger kilde]

Gilberts syndrom skyldes en mutasjon i genet som koder for glucuronyl transferase. Det finnes flere typer av glucuronyl transferase, og den vanligste mutasjonen affiserer uridindifosfatglucuronosyl transferase isoform 1A1 (UGT1A1).[2] Mutasjonen fører til en 30–50 % nedsatt aktivitet av enzymet, og dermed redusert konjugering av bilirubin. Konjugering er nødvendig for å gjøre bilirubinet vannløselig slik at det kan skilles ut med gallen. Ukonjugert bilirubin hoper seg opp i blodet, og når en jevn konsentrasjon på mellom 20–90 µmol/L[3] (vanlig er <20 µmol/L). Denne opphopningen fører til en mild gulfarging av kroppens bindehinner (hud, negler, sklera etc.). Det vil imidlertid ikke farge urinen mørk, ettersom det ukonjugerte bilirubinet ikke er vannløselig, og dermed ikke vil kunne skilles ut med urinen i nevneverdig grad. Dette er viktig for å kunne skille denne typen gulsot fra andre typer (post-hepatisk), hvor det hoper seg opp konjugert bilirubin.

Man regner med at GS er den vanligste årsaken til gulsott, og at så mange som 10 % av menn og 5 % av kvinner har denne tilstanden[1]. De fleste av disse er ikke diagnostisert, da tilstanden byr på svært lite negative symptomer.

Symptomer og helse[rediger | rediger kilde]

Gulsott[rediger | rediger kilde]

Gulsott er det mest fremtredende symptomet på denne tilstanden. Den inntrer når bilirubinnivået i blodet nærmer seg, og overstiger ca. 50 µmol/L. Nivået av bilirubin vil være påvirkelig av ulike faktorer, og nivået vil følgelig svinge.

Også hos nyfødte vil GS kunne føre til at gulsott opptrer hurtigere etter fødsel enn det som er normalt. Det er likevel ikke funnet at gulsotten blir noe kraftigere eller mer alvorlig.[4]

Økt giftighet av enkelte medikamenter[rediger | rediger kilde]

Det samme enzymet som er defekt ved GS, er også ansvarlig for utskillelsen av enkelte medikamenter. Det innebærer at personer med GS ikke tåler behandling med bl.a. medikamentet irinotecan som brukes som cellegift hos kreftpasienter.[5] Det er også en mulighet for at personer med GS har en større risiko for forgiftning av paracetamol.[6]

Redusert risiko for åreforkalkning[rediger | rediger kilde]

Flere studier har vist at en sammenheng mellom nivået av ukonjugert bilirubin i blodet, og redusert forekomst av hjerte- og karsykdommer.[7] Dette er ment å skyldes bilirubin IXαs egenskap som antioksidant[8] og dermed forebygging av åreforkalkning.

Andre symptomer[rediger | rediger kilde]

Det er rapportert en rekke andre symptomer[9], men ingen av disse er funnet gjennom vitenskapelige studier av tilstanden.[10] Tvert i mot er det debattert hvorvidt GS i det hele tatt bør klassifiseres som en sykdomstilstand heller enn en normalvariasjon[10].

Diagnose[rediger | rediger kilde]

Eksklusjon av andre sykdommer[rediger | rediger kilde]

Diagnosen GS stilles ved manglende funn forenelig med annen sykdom i kombinasjon med forhøyede verdier av ukonjugert bilirubin i blodet. Det er viktig å utelukke andre mulige årsaker til gulsott:

  • Økt nedbrytning av røde blodlegemer (hemolyse)
  • Leverbetennelse (hepatitt)
  • Galleveissykdom

Faste[rediger | rediger kilde]

Det er vist at en lavkalori diett (400 kcal/døgn) i 24-72 timer hos personer med GS, øker nivået av bilirubin i blodet[11][12]. Dette kan brukes diagnostisk, ved at man fremprovoserer en gulsott hos personer med GS.

Rifampicintest[rediger | rediger kilde]

Samme effekt som man oppnår ved faste, kan man også få ved å bruke et antibiotika (rifampicin).[12] Dette er en noe enklere metode for pasienten.

Gentest[rediger | rediger kilde]

Det er mulig å gjøre en gentest for å si noe om sannsynlighet for at gulsotten skyldes GS, men dette er ikke noen sikker test, og brukes derfor ikke regelmessig.[13]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tilstanden ble først beskrevet av franskmannen Augustin Nicolas Gilbert i 1901, og bærer følgelig hans navn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Sieg A, Arab L, Schlierf G, Stiehl A, Kommerell B. (1987). «Prevalence of Gilbert's syndrome in Germany». Dtsch Med Wochenschr, 112 (31-32), s. 1206-8. PMID 3608845. 
  2. ^ Raijmakers MT, Jansen PL, Steegers EA, Peters WH (2000). «Association of human liver bilirubin UDP-glucuronyltransferase activity with a polymorphism in the promoter region of the UGT1A1 gene.». Journal of Hepatology, 33 (3), s. 348–351. doi:10.1016/S0168-8278(00)80268-8. 
  3. ^ Piter J. Bosma, Ph.D., Jayanta Roy Chowdhury, M.D., Conny Bakker, Shailaja Gantla, Ph.D., Anita de Boer, Ben A. Oostra, Ph.D., Dick Lindhout, Ph.D., Guido N.J. Tytgat, M.D., Peter L.M. Jansen, M.D., Ph.D., Ronald P.J. Oude Elferink, Ph.D., and Namita Roy Chowdhury, Ph.D. (1995). «The Genetic Basis of the Reduced Expression of Bilirubin UDP-Glucuronosyltransferase 1 in Gilbert's Syndrome.». New England Journal of Medicine (333), s. 1171–1175. doi:10.1056/NEJM199511023331802. 
  4. ^ Bancroft JD, Kreamer B, Gourley GR (1998). «Gilbert syndrome accelerates development of neonatal jaundice». Journal of Pediatrics, s. 656–60. doi:10.1016/S0022-3476(98)70356-7. 
  5. ^ E. Wasserman1, A. Myara2, F. Lokiec3, F. Goldwasser1, F. Trivin2, M. Mahjoubi4, J. L. Misset1 and E. Cvitkovic1 (1997). «Severe CPT-11 toxicity in patients with Gilbert's syndrome: Two case reports». Annals of Oncology, 8 (10.), s. 1049-1051. doi:10.1023/A:1008261821434. 
  6. ^ Esteban A, Pérez-Mateo M (1999). «Heterogeneity of paracetamol metabolism in Gilbert's syndrome.». European journal of drug metabolism and pharmacokinetics, 24 (1), s. 9–13. PMID 10412886. 
  7. ^ Ladislav Novotnýc and Libor Vítek (2003). «Inverse Relationship Between Serum Bilirubin and Atherosclerosis in Men: A Meta-Analysis of Published Studies». Experimental Biology and Medicine (228), s. 568–571. PMID 12709588. 
  8. ^ Libor Vítek, Milan Jirsa, Marie Brodanováb, Milan Kalább, Vilém Danzigb, Ladislav Novotnýc and Petr Kotal (2000). «Gilbert syndrome and ischemic heart disease: a protective effect of elevated bilirubin levels.». Atherosclerosis, 160 (2), s. 449–456. doi:10.1016/S0021-9150(01)00601-3. 
  9. ^ [1]
  10. ^ a b Olsson R, Bliding A, Jagenburg R, Lapidus L, Larsson B, Svärdsudd K, Wittboldt S. (1988). «Gilbert's syndrome--does it exist? A study of the prevalence of symptoms in Gilbert's syndrome». Acta Med Scandinavia, 224 (5), s. 485–490. PMID 3264448. 
  11. ^ Owens D, Sherlock S (1973). «Diagnosis of Gilbert's syndrome: role of reduced caloric intake test.». Br Med J, 15;3 (5880), s. 559-63. PMID 4726927. 
  12. ^ a b Erdil A, Kadayifci A, Ates Y, Bagci S, Uygun A, Dagalp K (2001). «Rifampicin test in the diagnosis of Gilbert's syndrome». Int J Clin Pract, 55 (2), s. 81-3. 
  13. ^ Aram S. Rudenskia, and David J. Halsall (1998). «Genetic testing for Gilbert's syndrome: how useful is it in determining the cause of jaundice?». Clinical Chemistry (44), s. 1604-1609.