Gerhard Löwenthal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gerhard Löwenthal (født 8. desember 1922 i Berlin, død 6. desember 2002 i Wiesbaden) var en tysk konservativ journalist og menneskerettighetsforkjemper. Fra 1969 til 1987 var han programleder for ZDF-Magazin, et vesttysk fjernsynsprogram som hovedsakelig bestod av politiske reportasjer, spesielt om de kommunistiske regimene i Øst-Europa. Löwenthal var selv en markant antikommunist og ble oppfattet som den vestlige motparten og ekvivalenten til Karl-Eduard von Schnitzler som kommenterte i det øst-tyske propagandaprogrammet Der schwarze Kanal. Han var initiativtager til hjelpeorganisasjonen Hilferufe von drüben, som forsøkte å hjelpe flyktninger og politiske fanger i DDR.

Journalistisk karrière[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av en jødisk kjøpmann. Under det nasjonalsosialistiske styret ble han og faren sendt i konsentrasjonsleir, mens besteforeldrene døde i Theresienstadt-ghettoen. Han var en av få jøder fra Berlin som overlevde krigen uten å flykte. Etter krigen valgte han å bli i Berlin.

Han studerte først medisin ved Humboldt-universitetet, samtidig som han arbeidet for amerikansk radio i Berlin, RIAS. Etter å ha opplevd den kommunistiske maktovertagelsen på nært hold og følt seg stadig mer truet av kommunistene på grunn av sin jobb som reporter for amerikansk radio, avbrøt han studiet ved Humboldt-universitetet i Øst-Berlin og ble en av de første studentene ved det nye Freie Universität Berlin i Vest-Berlin.

I 1951 ble han stedfortredende programdirektør i RIAS og Sender Freies Berlin. Han jobbet siden i fem år for OECD i Paris. I 1963 ble han redaksjonssjef i Brussel for TV-kanalen ZDF.

Fra 8. januar 1969 til 23. desember 1987 var han programleder for ZDF-Magazin. Han var spesielt opptatt av menneskerettighetsbrudd i DDR, og fokuserte særlig på overgrep begått av kommunistregimet der. I den innenrikspolitiske journalistikken satte Löwenthal et kritisk søkelys på Willy Brandts politikk, spesielt på Brandts østpolitikk. Han ble regnet som en motstander av den såkalte avspenningspolitikken.

Löwenthal ble tidlig et sentralt fiendebilde for Stasi, som førte en aktiv kampanje mot ham og sendte spioner for å finne belastende materiale som kunne brukes i svertekampanjer. Stasis mål var dels å diskreditere Löwenthal, dels å spionere på hjelpeorganisasjonen han hadde grunnlagt, Hilferufe von drüben.

Politisk aktivitet[rediger | rediger kilde]

Ved siden av sitt journalistiske virke var Löwenthal aktiv i partiet Bund Freies Deutschland, et regionalparti i Berlin som gikk imot østpolitikken og påståtte kommunistiske infiltreringsforsøk. Han var fra 1977 til 1994 dessuten formann for den konservative Deutschland-Stiftung. Löwenthal var også aktiv i Konservative Aktion, som sprang ut fra Bürgeraktion Demokraten für Strauß, en aksjon for å få Franz Josef Strauss valgt til kansler, og som førte kampanjer mot det de kalte «Moskvas nyttige idioter».

I 1979 deltok han i forsøket på danne en konservativ bevegelse med navnet Liberal-Konservative Aktion.

Etter Berlinmurens fall var Löwenthal aktiv i oppbyggingen av partiet Deutsche Soziale Union (DSU) i Leipzig. Han skrev en stor del av partiprogrammet, og var rådgiver for DSU-ledelsen under forhandlingene med CDU om dannelsen av Allianz für Deutschland. Löwenthal mente at det måtte oppstå et konservativt parti etter modell av CSU i det tidligere DDR. Men etter valget i DDR tvang Helmut Kohl CSU til å gi opp sin støtte til DSU.

Löwenthal var også kurator for Institut für Konservative Bildung und Forschung (IKBF). Han var medlem av Internationale Gesellschaft für Menschenrechte, som særlig hadde fokus på menneskerettighetsbrudd i kommunistiske stater.

Han organiserte også Konservatives Büro i Bielefeld, sammen med Caspar von Schrenck-Notzing, Lothar Groppe, Christa Meves og Hans Graf Huyn.

Löwenthal, som sympatiserte med CSU, oppfattet seg selv som politisk sentrumsorientert, en Mann der Mitte. Han beklaget imidlertid den alminnelige venstredreiningen i samfunnet.

Löwenthal ble i 1950 gift med legen Ingeborg Lemmer, datter av CDU-politikeren og forbundsministeren Ernst Lemmer. De fikk to barn. Fra 1967 til sin død i 2002 bodde han i den hessiske hovedstaden Wiesbaden.

I 2004 etablerte Löwenthals enke Ingeborg Löwenthal i samarbeid med Förderstiftung Konservative Bildung und Forschung og den liberalkonservative avisen Junge Freiheit en pris for unge journalister til minne om Gerhard Löwenthal: Gerhard-Löwenthal-Preis.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Löwenthal mottok på 1950-tallet den europeiske litteraturprisen Cortina Ulisse, i 1969 De europeiske fellesskaps sølvmedalje, i 1975 Konrad-Adenauer-Preis für Publizistik, i 1977 Goldene Kamera for serien Hilferufe von drüben i ZDF-Magazin, i 1979 Bundesverdienstkreuz og i 1983 Bayerischer Verdienstorden.

Hans sønn Thomas Löwenthal overrakte i 2006 farens Goldene Kamera-statuett, som han fikk for arbeidet med å dokumentere undertrykkelse i DDR, til Murmuseet i Berlin.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Ich bin geblieben. Erinnerungen, Junge Freiheit Verlag, Berlin 2005, ISBN 3-929886-25-1
  • Reden wir morgen in Sprechblasen?: Auf dem Weg zu einer neuen Medienlandschaft. HwK Koblenz, Koblenz 1985, ISBN 3-924871-04-3
  • Hilferufe von drüben: Eine Dokumentation wider das Vergessen. Hänssler, Holzgerlingen 2002, ISBN 3-7751-3807-2 (mit Helmut Kamphausen, Claus P. Clausen)
  • Wir werden durch Atome leben. Blanvalet, Berlin 1956 (mit Josef Hausen)
  • Die ungarische Revolution: Ein Weissbuch. Die Geschichte des Oktober-Aufstandes nach Dokumenten, Meldungen, Augenzeugenberichten und das Echo der Weltöffentlichkeit. Colloquium Verlag, Berlin 1957 (mit Melvin J. Lasky, Karl Jaspers)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kathrin Gerlof: Gegenspieler: Gerhard Löwenthal, Karl-Eduard von Schnitzler. Fischer Taschenbuch, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3596141834
  • Stefan Winckler: Ein kritischer Journalist aus Berlin: Gerhard Löwenthal. Snayder Verlag, Paderborn 1997, ISBN 3-932319-56-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]