George Russell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

George Allan Russell (født 23. juni 1923 in Cincinnati, Ohio, død 27. juli 2009 i Boston, Massachusetts) var en amerikansk jazzmusiker og musikkteoretiker.

Som barn sang Russell i et kirkekor og hadde piano- og orgelundervisning. Da han var tolv år, bestemte han seg for slagverk, fra 1937 spilte han i lokale danseband, bla. i Cotton Club i Ohio. I 1940 fikk han et stipendium og studerte da slagverk ved Wilberforce University. I 1942 fikk han tuberkulose. Da han var tvunget til å være forsiktig, konsentrerte han seg om komposisjon og arbeidet som arrangør hos Earl Hines. Ved siden av spilte han av og til trommer hos Benny Carter og skrev sitt første verk, New World for ham.

Etter at han i 1945 flyttet til New York ble han syk igjen og fikk tid til å konsentrere seg om musikkteori. 1947 ble han utskrevet fra sykehuset og Dizzy Gillespie gjorde ham kjent med Miles Davis, John Lewis og Gerry Mulligan. Resultatene av studiene i musikkteori ble gitt ut i 1953 under tittelen «The Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization». Som bandleder begynte han nå med egne innspillinger.

Han var fascinert av Stravinskij og Ravel og forsøkte i de følgende årene å forbinde forskjellige tonale systemer, han ble dermed en av oppfinnerne av modal jazz.

1964 dro Russell til Skandinavia. Han oppholdt seg i Norge og i Sverige der han arbeidet for Sveriges Radio under Bosse Broberg. Der opptrådte han med de unge musikerne Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen, Russells norske sekstett var en utløser for den skandinaviske jazzbølgen som fulgte. 1969 dro han tilbake til USA etter at fikk et tilbud av Gunther Schuller om å bygge opp en jazzavdeling ved New England Conservatory.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]