Ganghwatraktaten
| Ganghwatraktaten | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Hangul | 강화도조약 | ||
| Hanja | 江華島條約 | ||
| Revidert romanisering | Ganghwado Joyak | ||
| McCune-Reischauer | Kanghwado Choyak | ||
Ganghwatraktaten (i Japan kjent som «Korea-Japanese Treaty of Amity», japansk: 日朝修好条規; Nicchō-shūkōjōki), ble signert 27. februar 1876. Traktaten ble utformet av guvernøren i Hokkaidō, Kuroda Kiyotaka, og ble laget for å åpne Korea for japansk handel. Japan benyttet i utstrakt grad kanondiplomati for å presse Kongedømmet Joseon til å signere den påtvungne avtalen. Avtalen åpnet Korea på samme måte som kommandør Matthew Perrys flåte hadde åpnet Japan for internasjonal handel i 1853.[1]
Avtalen gjorde det samtidig slutt på Joseons status som skattland for Qing-dynastiet, i det minste i øynene til Joseon og Japan, og åpnet tre havner for japansk handel. Avtalen sikret Japan mange av de fordelene i Korea som vestlige handelsmenn hadde hatt i Japan, så som ekstraterritoriell status (japanere i Korea ble straffeforfulgt etter japansk lov og ikke koreansk lov.). Den Første kinesisk-japanske krig mellom 1894 og 1895 sementerte forholdene og Kina måtte oppgi sine krav knyttet til Korea for godt.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Som en følge av den industrielle revolusjon på 1700-tallet startet mange europeiske land med å kolonialisere svake nasjoner i Afrika og Asia. Øst-Asia ble også invadert av fremmede makter, som startet med Opiumskrigen i Kina, noe som reduserte landet til et halv-kolonialisert territorium. USA, under ledelse av Matthew C. Perry tvang Japan til å åpne for handel med vestverdenen i 1854.
Nedverdiget av ulike traktater og avtaler, og med utsikter til å miste sin suverenitet til en imperialistisk stat, startet Japan en rask endring av landet fra et nærmest middelaldersk samfunn til å bli en industrinasjon.
Ganghwa-hendelsen[rediger | rediger kilde]
- Hovedartikkel: Ganghwa-hendelsen
I Korea ble det totalitære styret til Daewongun kastet av Keiserinne Myeongseong, som etablerte en politikk som lukket alle dører mot vestverdenen. Både Frankrike og USA hadde gjort flere mislykkede forsøk på å etablere handelsforbindelser med Joseon-Korea, alle under Daewongun. Så raskt han ble fjernet fra maktposisjonene, ble det klart at også mange høytstående koreanere støttet tanken om å åpne handelsforbindelser med omverdenen.
Japan laget en plan for å skaffe seg innflytelse i Korea før andre fremmede makter. I 1875 ble planen satt i verk. Krigsskipet Unyo under ledelse av Inoue Yoshika ble sendt av gårde for å foreta oppmåling av Koreas kyst uten koreanske myndigheters tillatelse.
20. september nådde skipet øya Ganghwa, et sted der Korea hadde møtt og kjempet mot fremmede makter flere ganger tidligere. I 1866 ble øya for en kort tid okkupert av franskmenn og i 1871 ble det kjempet mot amerikanske angripere. Minnene fra disse hendelsene var ferske og det var ingen tvil om at den koreanske garnisonen på øya ville skyte mot et hvert skip fra en fremmed makt. Til tross for det beordret kommandør Inoue båten Unyo inn mot land, angivelig for å lete etter ferskvann. Det koreanske fortet åpnet ild, men Unyo overlegne kanoner ødela den koreanske garnisonen. Så angrep kommandøren en annen koreansk havn før skipet vendte tilbake til Japan.
Kuroda-angrepet[rediger | rediger kilde]
Året etter sendte Japan en flåtestyrke ledet av spesialutsending Kuroda Kiyotaka til Korea, og forlangte en unnskyldning fra Joseon-regjeringen og en handelsavtale mellom de to nasjonene. Den koreanske regjeringen akseptere kravet, og satte sitt håp til at import av nye våpensystemer skulle kunne forsvare landet fra fremtidig invasjon.
Avtalen ble den første påtvungne avtalen signert av Korea, men ikke den siste. Avtalen gav ekstraterritoriell status til japanske borgere i Korea og Korea åppnet tre havner for handel med Japan og andre nasjoner; Busan, Incheon og Wonsan og Korea ble samtidig pålagt å avvikle det nære forholdet til Kina.
Avtalen ble tolket på ulike måter. Den representerte en sterk endring i de Japansk-Koreanske forholdene. Avtalen ble basert på vestlig og internasjonal lov, og ble av koreanere sett på som en normalisering av forholdet til Japan. Japan brukte avtalen for å forfølge sitt egentlige mål, å nyordne den hierarkisne strukturen i Øst-Asia.
Avtalen sikret at både Japan og Korea var likeverdige parter, noe Kina etter press aksepterte, selv om den kinesiske innflytelsen skulle vedvare fram til 1895. Opinionen i Korea var delt; de konservative ønsket å beholde det tradisjonelle forholdet til Kina, mens reformistene ønsket at landet skulle knytte seg nærmere til Japan og modernisere.
Noen mente at avtalen opphevet Kinas skattekrav overfor Korea, men Korea fortsatte å betale skatt til Kina fram til 1895, da fredsavtalen etter den første kinesisk-japanske krig eksplisitt anerkjente Korea som en selvstendig nasjon og epoken med den sterke kinesiske dominansen over Korea ble erstattet av en annen stormakts dominans; Japans.
Se også[rediger | rediger kilde]
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ A reckless adventure in Taiwan amid Meiji Restoration turmoil, THE ASAHI SHIMBUN, 22. juli 2007.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- McDougall, Walter (1993). "Let the Sea Make a Noise: Four Hundred Years of Cataclysm, Conquest, War and Folly in the North Pacific." New York: Avon Books.