Flatbygdmål

Flatbygdmål eller flatbygdemål er et paraplybegrep som definerer et antall (fire grunnleggende) norske dialekter som finnes på Østlandet og geografisk ligger sør og øst for de store fjelldalene, der det tales fjellbygdmål. Begge målførene hører til østlandsk.

Særdrag

Flatbygdemåla er typiske østnorske mål. Jamvekt, retroflekse konsonanter (inkludert tjukk L) og trykk på første stavelse er tradisjonelt felles for nesten hele området. Trykklett norrøn -n har falt bort de fleste steder og gitt former som jenta (bergensk og dansk: jenten), utta (dansk/bokmål: uten), ovafor (dansk/bokmål: ovenfor), unna (eldre dansk: unden) og hu (dansk/bokmål: hun). Former med -n er tatt opp fra skriftspråket og forekommer nå parallelt med de tradisjonelle. Adjektiv har stort sett ikke egne hunkjønnsformer (unntatt lita), men determinativer har (anna, ei(g)a, inga). Vokalsenking er utbredt (f.eks. fløtte for flytte).

En eldre lydovergang hva- > ho- har gitt determinativ og pronomen som (h)å (av norrønt hvat, samme som nynorsk kva), (h)å(r) (av norrønt hvar, samme som nynorsk kvar) og (h)åkke(n) («hvem»/«hvilken», av norrønt hvatki og hvílíkir). Kontakt med og absorpsjon av tilsvarende danske former (men ikke helt like i betydning) gjennom skriftspråket har resultert i utskjelte konstruksjoner som «hvem dialekt» (dansk/bokmål: hvilken, trad. dialekt: (h)åkke(n)), «hvilken tog» (dansk/bokmål: hvilket, trad. dialekt: (h)åkke(n)) og «hvordan bil» (dansk/bokmål: hva(d) slags, trad. dialekt: åssen).

Skilnader fra fjellbygdemåla

Generelt har flatbygdemål bevart færre eldre drag enn fjellbygdemål i grammatikken og har større grad av østnordisk påvirkning. Grensa er like fullt ikke helt tydelig, og overgangsområder kan ha drag fra begge gruppene. I grove trekk skiller flatbygdemål seg fra fjellbygdemål på følgende punkt:

1. Pronomenet jeg heter på flatbygdemål je eller jæ(i), mens det på fjellbygdemål oftest e. Pronomenet vi heter vi på flatbygdemål, mot me (objektsforma oss blir i Nord-Gudbrandsdalen også brukt som subjekt) på fjellbygdemål.
2. Nektingsadverbet ikke heter konsekvent ikkje/ikkji på fjellbygdemål, mens det varierer mellom itte/ette og inte/ente på flatbygdene. Tradisjonelt het det ikkje også i Vestfold, som ellers klart tilhører flatbygdemålsområdet. I nyere bymål brukes gjerne ikke, trolig lånt inn fra dansk/bokmål (i Oslo bymål var ikke gjennomført innen år 1800).
3. Flatbygdemål har ett felles bøyingsmønster for alle hunkjønnsord. De mangler eiga ending i bunden entallsform av sterke hunkjønnsord, slik at det heter sola og jenta, mot solé/soli og jenta i fjellbygdemål. Det er heller ikke egne endinger i flertall av svake hunkjønnsord – det heter jenter, ikke jentur o.l., slik det gjør i fjellbygdemåla. Der fjellbygdemål har bøyingsmønster av typen -u, -o, -u(r), -u(d)n(e) i svake hunkjønnsord med jamvekt, blir -u gjerne behandla som en del av rota i flatbygdemål, slik at disse orda i flatbygdemål bøyes på samme måte som sterke hunkjønnsord. Det gir former som ei viku – vikua, mot ei viku – viko i fjellbygdemål.
4. Flatbygdemål har kløyvd svakt hankjønn, slik at i jamvektsord er -a er bevart fra de norrøne akkusativsformene. Det heter dermed (en) maga og magasår (jamvekt) mot (en) ende. I fjellbygdemål ender alle svake hankjønnsord på -e.
5. Der bokmålet har et obligatorisk skille mellom subjektsform de og objektsform dem, har nær sagt alle dialekter samme form i begge kasus. I flatbygdemål er denne dæm, døm, dom o.l., som stammer fra den gamle dativsforma, mens den i fjellbygdemål er dei. Unntak er gudbrandsdalsk, som her slår følge med flatbygdemåla og trøndermåla nordafor, og tradisjonell vestfoldsk, som opprettholder et skille mellom de og dem. Bevart -m i dativ flertall av substantiv følger samme skillelinje for dialektene som har dativ, slik at det heter dalom i flatbygdemåla og gudbrandsdalsk og dalo i de andre fjellbygdemåla.

Skilnader innad i flatbygdemåla

Innad i flatbygdemåla er det flere viktige skillelinjer som ligger til grunn for inndelinga i underdialekter (se under). Blant disse er palatalisering, verb- og substantivbøyinga og om jamvektsloven har virka i området:

• Palatalisering forekommer i nordøstlandsk.
• Nordøstlandsk har je (uten diftong), midt- og sørøstlandsk har jæi (trykklett jæ). Sørlige dialekter har i andre person flertall former som dere, dår o.l., mens også varianter av dykk brukes i nord.
• Nordøstlandsk har omlyd i nåtid av sterke verb, men mangler ending: kjem mot kommer i sør. I et overgangsområde rundt Solør fins former som kjemer, med både omlyd og ending.
• Nord- og midtøstlandsk har generell reduksjon av -ar til -er: gutter. Vikværsk har delvis reduksjon til -ær: guttær.
• Nord- og midtøstlandsk har apokopert -ane til -a: gutta (i overgangsområder mot nord: guttan). Vikværsk har enten delvis redusert vokal eller lik ending som nynorsk: guttæne el. guttane. Midtøstlandsk følger vikværsk for svake hankjønnsord med jamvekt: (en) beta – betane.
• På Hedmarken og i nordre deler av fylket Hedmark faller -r i nåtid av svake verb: (je) kjøre.
• Hele området unntatt sørlige Østfold og Grenland har jamvekt.

• Infinitiven er kløyvd, dvs. har redusert endevokal i overvektsord, men bevart -a i jamvektsord: (å) baka, (å) kaste.
• Nord- og midtøstlandsk har reduksjon av -ar i nåtid etter samme regel: bakar, kaster. Dette står sterkest i nordøstlandsk – midtøstlandsk har over tid i økende grad brukt -er i alle tilfeller. Vikværsk har reduksjon til -ær uavhengig av jamvektsloven: bakær, kastær.
• Nordøstlandsk har tilsvarende reduksjon også i fortid: (je har) baka, (je har) kaste (jf. nå har vi vaske gølve). Dette kan tidligere også ha gjeldt i Oslo, men blitt borte etter påvirkning sørfra, der det er -a i alle tilfeller. Gatespråket i Oslo yter i dag påvirkning på omlandet, og -a vinner terreng på bekostning av -e.
• Det er kløyvd svakt hankjønn i hele jamvektsområdet: (en) haga, (en) måne.
• Det er kløyvd svakt hunkjønn i store deler av området: (e(i)) vise, (e(i)) viku. Flere steder er det parallelle ordformer, eksempelvis gutu og gate, som har samme opphav, men noe ulik betydning. Det tradisjonelle bymålet i Oslo er et nevneverdig unntak – det heter (ei) veke (det fra dansk innlånte (ei/en) uke er nå nær enerådende), mens omlandet har (ei) vyku o.l. Ett ord forekommer likevel, nemlig furu. At fenomenet ellers mangler kan trolig tilskrives mer kontakt med omverdenen enn omlandsbygdene opplevde.
• Tostava ord med jamvekt har flere steder bevart -a, ellers reduksjon til -e: samma, andre.

• Nektingsadverbet itte er et nordlig drag, mens formene med n (inte, ente) er et sørligere drag.
• Monoftongering flere steder mot svenskegrensa (i nord og dessuten sør i Østfold): stenrøs for steinrøys, e for ei. I et større område forekommer monoftongering i enkeltord, men ikke i andre (stein, løse < løyse, rød < raud). Det er heller ikke uvanlig at trykklette eller korte diftonger monoftongeres: brei, men bredt og steiker, men stekte.
• Det er itakisme i Solør og Odalen.
• I supinum av sterke verb endres ikke rotvokalen i vikværsk og tradisjonelt oslomål: (å) finne – (har) finni. Dette gjelder også andre bymål og sprer seg utover bygdene (konkurrerer med bokmålsformene, (har) funnet). De tradisjonelle bygdeformene nord for Oslo har vokalendring i supinum: (har) fønni. I fortid fins dessuten former som skøyt i bymåla, mens det heter skaut i bygdemåla (også sør for Oslo).
• Flere nordøstlandske mål har dativ, midt- og sørøstlandsk mangler dette.
• Kort o (og lang før tjukk L) har i mange tilfeller gått over til ø: følk, gølv, høl. Dette gjelder i større grad bygdene på bygdene enn i byer og sentrale strøk.
• Norrøn hv- er generelt utvikla til kv- mot nord, v- mot sørøst og gv- nord/vest for Oslofjorden og i deler av Solør (tidligere et sammenhengende område mellom kv- og v-). Området til gv- er stadig krympende, men har satt spor over et større område, og gv- brukes stundom ennå i områder som nå ellers har v- (bl.a. Hurum, Ås og Oslo m/Aker), eksempelvis i uttrykket det går så det gviner eller enkeltord som gvekke (til) (forekommer også som kvekke (til)). Også ord med kv- er å finne i områder der en skulle forvente v-, som kvesse og kvekke.

• I spørreord og pronomen følger ikke utviklinga av hv- de samme skillelinjene. Former på g- forekommer ikke, men det gjør til gjengjeld former med h-, som dessuten strekker seg både nordover, vestover og sørover inn i områder der det er kv- i andre ord (gjelder også tilstøtende dialektgrupper). Parallelt med formene på h-, særlig i sørøst, forekommer også former uten h- og former med v- (f.eks. vekke, åkke, hekke).

Inndeling

Det er fire grunnleggende grupper av flatbygdmål, som hver igjen kan deles inn i underdialekter. Opplandsk og østerdalsmål samles i blant under navnet nordøstlandsk, mens vikværsk også kalles sørøstlandsk.

• Vikværsk
  • Båhuslensk (har utviklet seg mot svensk)
  • Drammensdialekt
  • Vestfoldmål (har fått trekk fra telemarksmål)
    • Tønsbergmål (har fått trekk fra telemarksmål)
    • Andebumål (særegne trekk fra tønsbergmål)
    • Revetalsmål (særegne trekk fra tønsbergmål)
    • Sør-Numedalsk
    • Grenlandsk (har fått trekk fra telemarksmål)
      • Skiensmål
      • Bamblemål
  • Østfolddialekt
    • Fredrikstaddialekt
    • Follodialekt (har fått trekk fra oslodialekt)
• Midtøstlandsk
  • Oslodialekt (ikke full enighet; av enkelte lagt under vikværsk)
  • Moingmål
  • Eiker-dialekt
  • Ringeriksmål
    • Ådalsmål
  • Romeriksmål
• Opplandsk
  • Hedmarksdialekt
    • Solørdialekt
    • Odalsk
  • Lillehammerdialekt (har fått trekk fra gudbrandsdalsmål)
  • Hadelandsdialekt
  • Totendialekt
    • Gjøviksmål
    • Ringsakermål
• Østerdalsmål
  • Nordøsterdalsk
  • Midtøsterdalsk
  • Sørøsterdalsk

Som nevnt er grensa mot fjellbygdemåla flytende og i overgangsområder kan dialektene ha drag fra begge grupper. For eksempel heter det i Sigdal ikkje, men je, og i Gausdal e, men også vi. Spesielt nevneverdig er gruppa som av Helge Sandøy kalles nedre døle- og telemål, som omkring 1900 omfatta dialektene i nedre deler av Aust-Telemark, Flesberg kommune, Sigdal og Krødsherad (2000: bare nedre Aust-Telemark). Her mangler den karakteristiske delte hunkjønnsbøyinga i bunden entallsform (det heter altså sola, ikke solé) og flere steder brukes samme pronomen som i flatbygdemåla. Eggedal, som nå utgjør øvre del av Sigdal kommune, var tidligere en selvstendig kommune der delt hunkjønnsbøying var brukt, men ikke nå lenger.

Det går flere dialektgrenser i det østlandske språkområdet, men det skillet mellom fjellbygde- og flatbygdemål er kan hende det mest tydelige. Andre linjer er grensene for dativ og palatalisering, som skiller nord fra sør heller enn øst fra vest. Vokalredusering i bøyingsendinger forekommer også i begge gruppene. Utviklinga av norrøn hv- til kv-, gv- eller v- er særlig komplisert fordelt og tar ikke nødvendigvis omsyn til andre dialektgrenser. Flere målmerker er brukt til å skille de ulike flatbygdemåla fra hverandre, men det er altså ikke slik at målmerkegrensene er forbeholdt flatbygdemåla.

Skillelinjene kompliseres ytterligere av at midtøstlandsken er (og i lang tid har vært) ekspansiv og påvirker tilgrensende dialektområder – ikke bare innen flatbygdemåla, men også fjellbygdemåla. Undersøkelser gjort av Eric Papazian (publisert i 1999) viste for eksempel så store forenklinger i grammatikken i Numedal at numedalsmålet nå ifølge Helge Sandøy ikke lenger kan regnes til fjellbygdemåla.

Litteratur

• Lie, Svein: «Indre Østlandet». I Jahr, Ernst Håkon: Den store dialektboka (Novus, Oslo, 1990) ISBN 8270991678 (s. 101–116)
• Sandøy, Helge: «Austlandsk etter 1800». I Talemål etter 1800. Norsk i jamføring med andre nordiske språk (Novus, Oslo, 2015) IBSN 9788270998432 (s. 159–179)
• Vaa, Anders: Dialektboka (2016) ISBN 9788243009943 (s. 73–95)