Ferdinand Finne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ferdinand Finne (1910–1999) i 1935.

Ferdinand Oscar Finne (født 12. oktober 1910 i Kristiania, død 31. desember 1999) var en norsk maler, grafiker, scenograf og forfatter.

Bakgrunn og arbeid[rediger | rediger kilde]

Ferdinand Finne var sønn av Esther Lucy Egeberg (1887–1962) som var datter av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), kammerherren som innstiftet Egebergs ærespris. Esther ble i 1908 gift med høyesterettsadvokat og fekter Severin Finne (1883–1953). De ble skilt i løpet av Ferdinands barndom etter å ha fått fire barn sammen. Ferdinand Finne var bror av arkitekten Hans-Gabriel (Tommy) Finne (1916–2012).

Finne flyttet som barn til England, sammen med to yngre søsken og moren etter at hun var blitt gjengift der. Etter noen år flyttet han tilbake til Norge på grunn av dårlige relasjoner til stefaren. Han reiste mye, først i England og i fjellet med sin gode venn Stein Grieg Halvorsen (født 1909). Som 20-åring studerte han silkefaget i Lyon og på den italienske øya Capri. Siden dro han til Paris for å lære om ekslusive klesmoter (haute couture), hvilket ga ham innpass som ekspeditør ved Kristianias ledende motehus Silkehuset. Hans erfaring med tekstiler og hans skapende evner medvirket til at han i 1934 ble ansatt ved Nationaltheatret, der han etter hvert ble kostymesjef. Lenge etter at han sluttet i den stillingen hadde han igjen oppdrag for teateret med kostymer og sceneutstyr til forestillingen Kjære Løgnhals i 1995.[1] Forut for annen verdenskrig skrev Finne artikler for aviser og interiørmagasiner. Han utga boka Store motekonger i 1939. Under arbeidet med den befant han seg i Paris der han kom i kontakt med en rekke kjente personer innen motebransjen, blant andre Coco Chanel (1883–1971). Ved krigsutbruddet i 1940 oppholdt Finne seg i London. Der meldte han seg til tjeneste ved ambassaden. Han ble tilknyttet velferdstjenesten i Flyvåpenet og var en tid stasjonert i Little Norway i Canada. Da krigen nærmet seg slutten ble han forfremmet til major for sin innsats.

I London fikk Finne sin første profesjonelle undervisning i billedkunst av Oskar Kokoschka (1886–1980). Etter krigen var han elev ved Statens kunstakademi i Oslo der han han ble undervist av Per Krohg og Jean Heiberg. Etter et opphold i Paris, hos Fernand Léger, hadde han sin kunstnerdebut i 1954. Ferdinand Finne hadde da flyttet til Sørlandet der han først holdt til på Saltholmen fyr utenfor Lillesand. Der skrev han også boka Øya og huset. Fra omkring 1960 bode han i 25 år på Ibiza. Der skrev han Den grønne lagune og erindringsboka Såvidt jeg husker, utgitt 1974.[2] Han ble også kjent med den ungarske svindleren Elmyr de Hory (1906–1976) som viet et kapittel i boka si til Finne, og via mellommenn,[3] hadde fått solgt flere svindelverk til Sonia Henie (1912–1969), slik at de havnet på Henie Onstad kunstsenter (innviet 1968). Der hadde Finne selv i 1980 en svært vellykket utstilling med 74 000 besøkende. Samme kunstsenter ble i 1993 satt til å forvalte «Ferdinand Finnes gledespris» til unge kunstnere. Tre av hans Ibizamalerier ble i 1996 innlemmet i Nasjonalgalleriet. Han ble syk i Marrakesh i 1999[4] og døde på århundrets siste dag.

Se også[rediger | rediger kilde]

Verv og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Utgivelser[2][rediger | rediger kilde]

  • Online bøker av eller med Ferdinand Finne hos Nasjonalbiblioteket
  • Store motekonger, 1939
  • Øya og huset, 1956
  • Den grønne lagune. En pastorale, 1967
  • Såvidt jeg husker, 1974
  • En krans av greske øyer, 1977
  • Veien blir til mens du går, 1985
  • Så vidt jeg husker – og litt til, 1986
  • Vandrer mot en annen strand. En reise mellom øyer, en bok om tro og kunst, 1990
  • Ringer i et hav. En krans av greske øyer, 1991
  • Sangen om Sørlandet. Historien om en øy og et hus, 1993
  • Blå elefant – ekko fra India, 1998
  • Ferdinand Finne, under hans blomstrende mimosa, 2000. Med Ole Rikard Høisæther

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Finnes oppsetninger på Nationaltheatret 1934–1995
  2. ^ a b Ole Rikard Høisæther. «Ferdinand Finne, utdypning». Store Norske Leksikon. 
  3. ^ Anders Grønneberg, Ville kjøpe falsk Picasso, Dagbladet
  4. ^ Ferdinandfinne.no