Fattighus

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et fattighus, også omtalt som en fattigstue og en fattiggård, var en institusjon opprettet for å gi bolig til syke og fattige eldre uten familietilknytninger, til foreldreløse barn og til mentalt syke.[1]

Fattighus ble opprettet av det offentlige, men også av private, i det siste tilfelle ofte som legat eller stiftelse. Fram til 1800-tallet var det primært byer som hadde fattighus, men senere fikk også mange landdistrikt slike institusjoner. Fattighusene fungerte hovedsaklig som «oppbevaringssted» for mennesker som ble sett på som avvikere. Betegnelsene gikk ut av språket på 1900-tallet, da sosialomsorg ble mer utviklet.

Bakgrunn for fattighusene[rediger | rediger kilde]

Fattighuset i Holmestrand

Etter reformasjonen i 1537 var det lite og ingenting igjen av fattigpleien som kirken hadde drevet. Kongemakten var ikke interessert i å overta driften av denne hjelpen. Store tiggerflokker tvang fram et forbud mot tigging: De som ikke ville ha arbeide skulle heller ikke ha brød. Det ble imidlertid gjort unntak for gamle og små barn i byer. Disse kunne få et tiggermerke (betlertegn) festet på klærne, for å vise at de hadde rett til å tigge.

Legdsordningen var en form for fattigpleie som ble drevet helt siden innføringen av Magnus Lagabøtes landslov. Bøndene hadde da plikt til å ta i mot en eller flere fattige for en viss tidsperiode. Når perioden var slutt, ble de innlosjerte sendt videre til neste gård.[1]

På 16-1700 tallet var tiggerproblemet likevel så stort at det ble følt behov for å opprette en form for fattigomsorg. De første bestemmelsene om offentlig hjelp kom i Christian Vs Norske Lov i 1687, men disse lovbestemmelsene fikk liten praktisk betydning. Viktigere var lover som ble innført av styret i København gjeldede lokalt for et stift, kalt stiftsanordninger. Akershus stift fikk en slik anordning i 1741, Bergen stift i 1755, Kristiansand stift i 1786 og Trondhjem stift i 1790. Anordningene varierte fra stift til stift, men innførte alle et fattigvesen med fattigkretser (fattigkommuner) som skulle forsørge de fattige. En fattigkommisjon i hver krets skulle være ansvarlig for hjelpen. Bestemmelser om hjemstavnsrett regulerte hvilken kommune de fattige kunne søke hjelp i. En fattigskatt skulle skaffe midler til å dekke utgifter til fattighjelp.[2]

Mange steder besto fattighjelpen i utdeling av mat eller pengestøtte, men etablering av egne fattighus ble etter hvert vanlig i de største byene. Fattighusene kunne bli etablert både av det offentlige, av kirken og av private. Når det offentlige etablerte fattighus, så var motivasjonen ofte at en ønsket å spare penger til fattighjelp.

Generell beskrivelse[rediger | rediger kilde]

I fattighusene kunne trengende få soveplass, varme og kokemuligheter. Om beboerne fikk noe mat eller måtte skaffe alt selv, varierte mye fra sted til sted.

Beboerne ble kalt fattiglemmer, i kortform «lemmer». Disse skulle være «rette» fattige, det vil si ikke i stand til å forsørge seg selv. Dette omfattet vanføre, syke og eldre uten egen familie som kunne hjelpe samt foreldreløse og forsømte barn. Fattige som var arbeidsføre, kunne bli satt i tukthus og i tvangsarbeidshus. På landet var fattiggårder gjerne drevet som bondegårder, der beboerne som var i stand til det, måtte delta i arbeidet. I arbeidshus ble beboerne pålagt et arbeide, også som straff. Et «spinnehus» var en arbeidsanstalt for kvinner, ofte en tvangsarbeidsanstalt.[3]

Grensen mellom hospital, arbeidshus og fattighus var ofte flytende. Også fattighus kunne mange steder ha elementer av tvang. Noen fattighus var kombinert med arrest eller tukthus. Personer med mentale lidelser kunne bli plassert i fattighus, men også i egne dollhus.

Fattighusene hadde vanligvis bestemte regler for opptak av lemmer, for levevis til beboerne, for drift og for ettersyn av institusjonen. I byene fantes ofte fattighus spesielt myntet på barn («barnehus»), og waisenhus var en type barnehjem som ble innført med pietismen.[4] Det første waisenhuset ble opprettet i 1637 i Trondheim. Fattighus for eldre kvinner kunne omtales som «enkehus». Reglene for lemmene kunne for eksempel omfatte tidspunkt for når lemmene måtte være til sengs.[5] Fra en fattigstue i Christiania er det omtalt rundt 1780 en stilling som «leser paa fattigstue», en person som fikk betalt for å holde bønn og sang hver dag for beboerne.[6]

En forstander hadde ansvaret for huset, og for de offentlige husene skulle forstanderen oppnevnes av kongen. Kirken hadde generelt et overoppsyn med hjelp til de fattige og skulle ofte skrive under regnskapet til fattighusene. Uklare ansvarsforhold gjorde at forstanderen gjerne måtte rapportere både til magistraten og til kirken.[7]

Boforholdene i fattighusene var nok som regel kummerlige. Etter en visitas til to fattighus i Strømsø i Drammen skriver biskopen at husene til sammen hadde 23 senger, men 39 fattige.[8]

Penger til å etablere og drifte fattighus kom ofte fra gaver og almisser. Gaver kunne være både i form av kapital og naturalia, men også i form av inntekter fra jordegods. Private kunne etablere fattighuset som et legat eller en «mild stiftelse», det vil si en stiftelse med et sosialt formål. Enkelte beboere kunne betale litt ved innflytting eller etterlate seg litt midler. Det var ikke uvanlig at beboerne måtte tigge. Fattighuset i Holmestrand opplyste i 1815 at kvinnelige lemmer kunne utføre spinne-arbeid mot betaling.

Fattighusene på 1800- og 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1814 var det etablert fattighus i alle kjøpstedene, med unntak av Lillehammer, Porsgrunn, Grimstad, Molde og byene i Finnmark. Også mange ladesteder hadde fattighus.[8] Noen år senere, i 1887, fantes det også fattighus i 30 fogderier på landet.[9]

Nye fattiglover kom i 1845, i 1863 og i 1900. Lovene ga bestemmelser om hvem som hadde rett til hjelp og om organisering av denne hjelpen. Lov om Sindsyges Behandling og Forpleining (Sinnsykeloven) fra august 1848 ga regler for å skille sinnsyke fra andre typer trengende.[10] Fattigloven fra 1863 opprettholdt bruken av tvangsarbeidshus for tiggere, dagdrivere og drankere.[2] Denne loven ga også anvisning for å innrede fattighus i tilknytning til fengsler.[11]

Maleren Lars Hertervig døde på det kommunale fattighuset i Stavanger i januar 1902.[12]

I begynnelsen av 1900-tallet forsvant «fattighus» ut av de fleste institusjonsnavnene, preget av et endret tankesett rundt sosialhjelp.[13] I 1948 endret lovverket den generelle ordbruken, ved at «fattig-» ble erstattet av «forsorg-», som i «forsorgsstyre» og «forsorgshjelp».[2]

Fattighus i Bergen[rediger | rediger kilde]

Bergen fikk tidlig etablert en rekke fattighus. Tabellen under viser antall lemmer i Bergens fattighus i perioden 1600-1755.[14]

År Lemmer År Lemmer År Lemmer
1600 85 1650 125 1710 275
1610 95 1660 125 1720 185
1620 95 1670 155 1730 199
1630 95 1680 155 1740 205
1640 125 1690 295 1750 295
1648 195 1702 305 1755 325

Tre av kirkene i Bergen hadde knyttet til seg hospital, som også tjente som fattighus: St. Katarinas fattighus i Kong Oscars gate (St. Katarinahuset), St. Jørgens hospital og St. Martins hospital.[15] Disse var opprettet før 1571 etter initativ fra kongen. St. Martins hospital ble ødelagt ved brann i 1640, og lemmene ble overført til St. Katarinahuset.[16] St. Katarinas fattighus ble drevet av tyskerne på Bryggen og gikk også under tilnavnet «det tyske fattighus».[17] Dette ble nedlagt i 1771.[18]

De Søfarendes Fattiges Hus (Armehuset) ble opprettet i 1571 på initiativ fra magistraten, nær domkirken i Bergen. Navnet var først Det Almindelige Hospital, men navnet ble endret i 1599.[16] I 1660 ga huset rom til omkring 40 beboere. De trengende kunne i begynnelsen være av tre kategorier: 1) Fremmede sjøfolk som var forlist og trengte husly; 2) syke sjømenn som var blitt etterlatt i byen; og 3) eldre fattige sjømenn. Med tiden ble dette utvidet til også å omfatte enker etter sjømenn. Omkring 1930 hadde huset skiftet navn til Sjøfarendes Aldershjem og hadde da 110 ett-roms leiligheter.[19]

Stranges Fattighus ble etablert i 1609 av en privatmann, kjøpmannen og tidligere rådmann Strange-Jørgensen. Senere ble dette omgjort til en stiftelse, og omkring 1660 hadde stiftelsen rom for ti lemmer. Huset brant i 1792, men ble bygget opp igjen. Et nytt og større hus i 1750 ga rom for rundt 30 lemmer. De fleste lemmene var kvinner, og disse var blant de fattigste i byen.[20]

De fattige Enkers Hus (Enkefattighuset) ble opprettet som en stiftelse i 1663, etter initiativ fra Hans Olsen, en av byens leger. Huset hadde plass til 30 eldre enker «som Skiebnen har berøvet Mand, Levebrød og Huuslye».[21] I 1913 skiftet stiftelsen navn til Enkers Aldershjem.

Barnehuset ble opprettet i 1646, spesielt rettet mot foreldreløse barn. Lensherren på Bergenhus, Jens Bjelke, fikk i 1637 ordre fra kongen om å bygge «et Børnehus, hvorudi fattige, faderløse og moderløse Børn, som sommesteds i Bergen i stor Mængde skal findes, kunde have deres nødtørftige Underholdning». Barna måtte være over tolv år for å få plass, og de skulle få opplæring i et håndverk. I starten var det 30 barn i huset.[22] Barnehuset ble senere omgjort til Manufakturhuset.

Andre fattighus i Bergen:[15]

  • Enkefru Elsse Nagels fattighus på Nordnes, ødelagt av brann i 1660.
  • Zander Kaaes stiftelse i Kong Oscars gate, drevet fra 1760.
  • Danckert Krohns Stiftelse, drevet fra 1785.
  • Wallemskjelleren, drevet av Nykirkens menighet i fra 1825.
  • Sandvikens fattighus, drevet fra 1839.
  • Domkirkens fattighus.

Fattighus i Christiania[rediger | rediger kilde]

Saugbankes fattighus, også skrevet Sagbankens fattighus, ble oppført i 1705 og lå opprinnelig i Bjørviken. Saugbanken var navnet på en av byens forsteder, nå en del av Vaterland. Kommunen overtok bygningen i 1853, for å kunne gjennomføre en byregulering, og lemmene ble i 1861 overført til et nytt fattighus i Storgaten.[23] Navnet ble videreført som Sagbanken Stuer.[24]

Omkring 1740 var det fire fattighus i Christiania, i tillegg til ett hospital. Alle fire fattighus var opprettet og drevet av private.[25] I 1824 var antallet fattighus øket til sju.[26]

I 1812 ble det i Akersgaten 13 etablert et fattighus for eldre kvinner, alminnelig kjent som Det gamle fattighus. Her bodde i 1856 22 lemmer. Fattigstiftelsen som drev huset, er kjent tilbake fra 1629. Huset ble drevet til 1927.[27][28]

Andre fattighus i Christiania:

  • Peder Michelsens Enkestue, opprettet 1734.[23][29]
  • Fjerdingens fattighus, opprettet 1754.[25]
  • Det Ankerske Waisenhus, opprettet 11. april 1778 av Bernt Anker og hustru.[26]
  • Christiania Opfostringshus, opprettet 1778 for barn mellom seks år og konfirmasjonsalderen.[25]
  • Oslo fattigstue i St. Hallvardsgate ble overført fra Aker til Christiania ved byutvidelsen i 1859.[30]
  • Voldens fattighus.[31]

Fattighus i Trondheim[rediger | rediger kilde]

Fattighus i andre deler av landet[rediger | rediger kilde]

Fattighus i norske byer[rediger | rediger kilde]

Det følgende er et lite utvalg fattighus fra norske byer:

  • Claus Trondsens stiftelse drev Drammens første fattighus, bygget i 1730.[34]
  • Fattighuset i Holmestrand, bygget i 1762.
  • Bakkegården fattigstue ble drevet i Moss fra 1788.[35]
  • I Kristiansand ble et hus i Tordenskjoldsgate kjøpt inn som fattighus i 1803, med plass til 32 kvinner.[36]
  • Spindhuset, del at Den kombinerte innretning, var fattighus i Stavanger fra omkring 1840, med plass til 12 kvinner.
  • Fattigården Kolstad ble drevet i Sarpsborg fra 1887.[5]
  • Steen Steenerses hus i Lillesand ble kjøpt i 1899 for å være fattiggård. I 1917 ble huset kjøpt av fylket og er nå Møglestu husmorskole.
  • Torbjørnsbu gård, fattighus i Arendal fra 1903

Fattiggårder på landet[rediger | rediger kilde]

Det følgende er et lite utvalg fattiggårder i landkommuner:

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b M. Borgen: Fra fattighus til trygdebolig , s.58
  2. ^ a b c Høires landstyre (1952). Sosialpolitikken i Norge. s. 10. 
  3. ^ Harriet Clayhills (1984). Det store lappeteppet - også ei kvinnehistorie. Samlaget. s. 94. ISBN 8252121799. 
  4. ^ A.L. Seip: Sosialhjelpstaten blir til, s.47
  5. ^ a b Harald Hultengreen (1998). Sarpsborg som forsvant. Hugin forlag. s. 13-16. ISBN 8299196876. 
  6. ^ Andr. Bechholm (1920). Kristiania folkeskoler før 1860. I hovedkommisjon hos Olaf Norli. s. 41. 
  7. ^ G.O. Helland: Byen og de fattige, s.34ff
  8. ^ a b O. Kristiansen: De fattige i Norge..., s.64f
  9. ^ A.L. Seip: Sosialhjelpstaten blir til, s.152
  10. ^ Julius August Schmidt (1850). Love, Anordninger, Tractater, Resolutioner, Kundgjørelser, Departementsskrivelser, Circulærer m.m. for Kongeriget Norge. Chr. Tønsbergs Forlag. s. 1126f. 
  11. ^ Trygve Mohr (1955). Norges forsorgsforbunds 25 års jubileum 1955. s. 3. 
  12. ^ Ole Henrik Moe (1989). Lars Hertervig. Bløndal. s. 7. ISBN 8788978206. 
  13. ^ A.L. Seip: Sosialhjelpstaten blir til, s.154
  14. ^ G.O. Helland: Byen og de fattige, s.76
  15. ^ a b G.H. Hardtvedt: Bergen byleksikon, s.176
  16. ^ a b G.O. Helland: Byen og de fattige, s.32
  17. ^ G.O. Helland: Byen og de fattige, s.57
  18. ^ G.H. Hardtvedt: Bergen byleksikon, s.237
  19. ^ M. Borgen: Fra fattighus til trygdebolig , s.69
  20. ^ G.O. Helland: Byen og de fattige, s.67
  21. ^ Rolf Tofte (1963). Enkers aldershjem 1663-1963. John Grieg. 
  22. ^ G.O. Helland: Byen og de fattige, s.71f
  23. ^ a b Alf Collett (1902). Gamle Christiania-billeder. Cappelen. s. 395. 
  24. ^ K.A. Tvedt: Oslo byleksikon, s.370
  25. ^ a b c Erling A. Kjekstad (1978). Christiania Opfostringshus 1778-1978. Opfostringshuset. s. 15. ISBN 8271320009. 
  26. ^ a b .Paul Holmsen (1884). Kristiania politis historie 1624-1884. Fabritius. 
  27. ^ Ludvig Faye (1882). Hospitaler og milde Stiftelser i Norge i Middelalderen. s. 76. 
  28. ^ K.A. Tvedt: Oslo byleksikon, s.36
  29. ^ Anders Bjarne Fossen (1975). Norge under eneveldet 1720-1814. Universitetet i Bergen. 
  30. ^ Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. Christiania Magistrat. 1892. s. 368. 
  31. ^ K.A. Tvedt: Oslo byleksikon, s.423
  32. ^ a b Lars Fasting (1977). Trondheims bybilde. Trondheim kommune. 
  33. ^ Throndhjem og Omegn. A. Bruns Boghandels Forlag. 1883. s. 16. 
  34. ^ Arnt Ruud (1979). Drammen byleksikon. Buskerudbanken. s. 48. 
  35. ^ Nils Johan Ringdal (1989). Moss bys historie 1700-1880. Moss kommune. s. 203. ISBN 8299121914. 
  36. ^ Jan Henrik Munksgaard (1993). Kristiansand omkring 1800. Vest-Agder fylkesmuseum. s. 43. 
  37. ^ Knut Aukrust (1990). "Prest, prost, enkemann, fattigmann - ". Universitetet i Oslo. s. 324. 
  38. ^ Bodil Riisberg (1978). Glimt fra Bærums historie. Skolestyret. s. 63. 
  39. ^ Sem kommune (1960). Sem - din kommune. s. 53. 
  40. ^ Georges Midré (1988). Omsorg på vilkår. Universitetet i Tromsø. s. 6. 
  41. ^ John Peter Collett (1987). Kommunalt selvstyre i Grue 1837-1987. Grue kommune. s. 22. 
  42. ^ Torunn Eriksen (1992). Oppland. Thorsrud, Lokalhistorisk forlag. s. 120. ISBN 8290439598. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fattighus&oldid=23485256»