Jens Bjelke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Unngå forveksling med farfaren Jens Tillufssøn Bjelke (d. 1559)
Minnestøtte ved Onsøy kirke

Jens Ågessøn Bjelke (født 2. februar 1580Austrått, død 7. november 1659Sande i Østfold) var kansler i Norge fra 1614 til 1648, da han overlot stillingen til Hannibal Sehested.

Studier og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Åge Bjelke og Margrethe Thott. I en alder av 20 år ble han for sine studiers skyld sendt utenlands, hvor han studerte i Rostock,[1] Leipzig, Leiden og andre steder. Han studerte blant annet medisin, og skrev et «Compendium 4 monarchiarum» og noen «Compendia gratulatioria». Ved sin tilbakekomst fikk han 20. februar 1605 ansettelse i Danske Kancelli og ble der som sekretær til 20. januar 1609. I denne tiden ble han overdratt aktoratet i saken mot Jørgen Dybvad 1607. Han fortsatte sin beskjeftigelse med dikteriske arbeider og skrev en «Relation om Grønland» på rim i anledning ekspedisjoner for å gjenoppdage landet.

Da han gikk ut av kanselliet for å bosette seg i Norge, ledsaget han først Christian Friis til rådsmøtet i Horsens, som skulle holdes i slutten av januar 1609, hovedsakelig for å forhandle om hva man skulle gjøre for å møte svenskenes stadige forsøk på å trenge seg inn i Nordland og Finnmark. Fra Horsens bragte han med seg brev til befalingsmennene over de nordligste norske lenene.

Norges største godseier[rediger | rediger kilde]

Austråttborgen

Ved hjemkomsten overtok han Austrått etter faren, som var død i 1603.

I 1610 giftet han seg med Sophie Brockenhuus (død 1656). Med henne fikk han setegårdene Elingård og Sande i Smaalenene, HovinsholmHedemarken og KanestrømNordmøre, samt odelsrett til Evje i Smaalenene. Han var alt nå en av Norges rikeste adelsmenn. Senere kjøpte han setegårdene Storfosna og Tøndel i nærheten av Austrått, Holden på Nordmøre, Hatteberg og Mel (nå Rosendal) i Sunnhordland, Skredshol på Hedemarken, Tøyen ved Christiania samt Kjølberg, Veden og Herrebrøden i Smaalenene. Han var ved sin død Norges største godseier. I 1611 mottok han sin første forlening, Reinskloster i Rissa, ved Trondheimsfjordens nordlige bredder.

Kalmarkrigen[rediger | rediger kilde]

Da Kalmarkrigen brøt ut 1611, fikk Bjelke sammen med befalingsmannen over Trondhjems len, Steen Bille, ledelsen for krigsforanstaltningene i det nordenfjelske Norge. Om sommeren ledet han en norsk bondehær til Jemtland, for å forsvare grensen mot et ventet svensk angrep. Jemtland var på denne tiden en del av Norge. Da han møtte uvilje hos befolkningen, og da bondeskaren viste seg aldeles kampudyktig, måtte han få hæren bragt hjem til Trøndelag, mens Jemtland måtte overlates til svenskene, som gjorde store ødeleggelser. Etter dette utfallet var Bjelkes stilling langt fra god, men ved et personlig besøk i København og ved brevveksling med Christian Friis lyktes det ham å rense seg for alt ansvar og unngå anklage.

Norges kansler[rediger | rediger kilde]

8. desember 1614 ble han Norges kansler og fikk et kanonikat i Oslo samt Onsøy len i Smålenene og Nonneseter klostergods. I denne stillingen var han den øverste sjef for rikets rettsvesen og ble jevnlig anvendt som medlem av undersøkende og dømmende kommisjoner. 162324 undersøkte han sammen med Jens Juel skogenes tilstand i Norge og utførte et lignende verv i 1631, sammen med stattholderen. Fra april til august 1632 reiste han rundt omkring i Norge for å pådømme aktuelle saker mellom almuen og fogdene. Bjelke fikk laget en lovsamling med forklaring til de gamle norske lovene. Denne lovsamlingen ble brukt fram til da Kristian 5.s norske lov ble utgitt.

I juni 1633 ble han forlenet med Bergenhus len, som han ombyttet med Stavanger len 1. mai 1641. Ved fratredelsen fra dette i 1646 mottok han Mariekirkens prosti. Under krigen 164345 var han krigskommissarius.

Norsk ordbok[rediger | rediger kilde]

I 1634 gav han ut den første ordboka for norske ord. Boken fungerte i praksis som en hjelpeordbok for dansker som arbeidet i Norge. Det norske språket hadde på den tiden «norvagismer» og utrykksformer blandet sammen med det danske.

Familie[rediger | rediger kilde]

Han hadde i alt 14 barn, hvorav 8 vokste opp og overlevde ham. Hans tre sønner Ove (1611–1674), Henrik (1615–1683) og Jørgen (1621–1696) hadde alle tre fremtredende stillinger. Forøvrig døtrene Dorothea (1612–74) (hvis ættling er den svenske politikeren Carl Bildt), Elisabeth (1616-58?), Birgitte, Maren (1624–52) og Sophie. Også den norske politikeren Anniken Huitfeldt er en av ættlingene til Jens Bjelke.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se immatrikulering av Jens Bjelke i Rostocker Matrikelportal

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hans P. Hosar. «Herre og tenarar på Jens Bjelkes gods i Fosen på 1600-talet» I: Årbok for Fosen, 1980
  • Hans P. Hosar. Herre og bønder på Jens Bjelkes adelsgods kring midten av 1600-talet, ein studie i føydal utbytting i Norge. Oslo, 1981. Hovudoppgåve i historie, Univ. i Oslo
  • O. J. Johansen. Norge i det 17de århundre og slekten Bjelke til Østråt. 1928 (pdf)
  • Yngvar Nielsen. Jens Bjelke til Østråt, Norges riges kantsler. Kristiania, 1872
  • Jens Bjelke i Norsk biografisk leksikon