Fastlandskeltiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fastlandskeltiske, eller kontinentalkeltiske språk er de keltiske språk, i dag samtlige utdødde, som ble snakket på det europeiske kontinentet i motsetning til øykeltiske språk (keltisk på de britiske øyer). Kontinentalkeltiske språk ble snakket av folkeslag som var kjent av romerske og greske skribenter som keltoi, celtæ, galli og galatæ. Disse språkene ble snakket fra Iberia til Balkan og i Lilleasia.

Dokumenterte språk[rediger | rediger kilde]

Selv om der sannsynlig at disse folkeslagene over hele Europa i førromersk tid snakket keltiske språk og varianter av keltisk som skilte seg fra hverandre både som dialekt og språk, er det kun fire av disse språkene som er blitt dokumentert:

Ytterligere to språk kan muligens bli listet som fastlandskeltisk:

  • Lusitansk (før 100-tallet e.Kr.), som kan ha vært et indoeuropeisk, men et ikke-keltisk språk som hadde mange trekk som gjorde at det var nært keltisk. En del forskere har dog hevdet at det er snakk om et italisk språk.[1]
  • Norisk eller østeuropeisk keltisk (300-tallet f.Kr. til 100- eller 200-tallet e.Kr.) er det begrep som tidvis er gitt til en keltisk dialekt som ble snakket i sentrale og østlige Europa, svært få gjenværende spor etter språket eksisterer utenfor stedsnavn. Språket er dokumentert i kun to fragmenterte inskripsjoner i den romerske provinsen Noricum (derav navnet).[2]

Lepontisk ble snakket på den sørlige siden av Alpene. Språket er generelt betraktet som en tidlig dialekt av gallisk, og galatisk kan ha vært en sen dialekt av dette igjen. Det er dokumentert i en rekke inskripsjoner foruten også stedsnavn.

Gallisk var et av språkene som ble snakket i Gallia og dets omgivelser. Det er ofte blitt betraktet at gallisk ble delt i to dialekter, cisalpine på den italienske siden[3] og transalpinsk på den franske. Gallisk er bevitnet i en rekke inskripsjoner foruten også stedsnavn og navn på gallisk stammer i skriftene til klassiske forfattere. Det kan ha vært et underspråk til bretonsk, som nevnt nedenfor.

Galatisk ble snakket i området rundt Ankara. Klassiske skribenter sier at språket var likt det som ble snakket i Gallia. Det er også bevis på en invasjon av keltisketalende stammer fra Europa inn i Lilleasia.

Keltiberisk er det navn som er gitt til språket i nordøstlige Iberia mellom vannkildene Douro, Tajo, Júcar og Turia, og Ebro. Det er attestert ved rundt 200 inskripsjoner foruten også stedsnavn. Det var forskjellig fra iberisk språk.

Lusitansk ble snakket i området mellom elvene Douro og Tagus i hva som i dag er Portugal og deler av Spania. Det er kun attestert ved fem inskripsjoner, sammen med ulike stedsnavn. Det blir stundom hevdet at det er keltisk språk, men kravet blir også bestridt i litteraturen.

Norisk ble snakket i Østerrike og Slovenia (tilsvarer den romersk provinsen Noricum), men kun to fragmenterte tekster er bevart, og det er for lite til å trekke konklusjoner.

Bruken av begrepet[rediger | rediger kilde]

Det moderne begrepet fastlandskeltisk eller kontinentalkeltisk er brukt i motsetning til øykeltisk. Mens de fleste forskere er enige om at øykeltisk er en særskilt gren av keltisk,[4] som har gjennomgått felles lingvistiske nyvinninger, er det ingen bevis for at fastlandskeltisk kan bli tilsvarende gruppert. Isteden er fastlandskeltisk et polyfyletisk begrep som referer ganske enkelt til de keltiske språk som ikke er øykeltiske. Ettersom det er så lite materiale som har blitt bevart fra noen av de fastlandskeltiske språkene har det vært vanskelig å gjennomføre lingvistiske analyser basert på komparative metoder. Imidlertid har en del forskere sette på brytoniske språk og galliske som en undergruppe av indoeuropeiske, se Keltiske språk. Fastlandskeltiske språk er P-keltisk, unntatt for keltiberisk som er Q-keltisk, og har hatt en påvirkning på latin, særlig i Frankrike.

Bemerkning om bretonsk[rediger | rediger kilde]

Selv om bretonsk er snakket på fastlandet i Europa, og har det i tusen år, er det likevel ikke betraktet som et av de fastlandskeltiske språk. Det er et brytonisk språk nært beslektet med walisisk og kornisk, selv om det har blitt foreslått at det er gallisk undergruppe i dialekten i Vannes i Frankrike.[5] François Falc'hun betraktet bretonsk som en etterkommer av gallisk, men historisk og lingvistiske bevis viser noe helt annet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Villar, Francisco; Pedrero Rosa (2001): «La nueva inscripción lusitana: Arroyo de la Luz III», Religión, ´Lengua y Cultura Prerromanas de Hispania, ss. 663-698: har knyttet det til italisk basert på paralleller i navn på guddommer og en del leksikalske former.
  2. ^ Falileyev, A.: Dictionary of Continental Celtic Place-Names (PDF)
  3. ^ fra Gallia Cisalpina, latinsk for «Gallia på denne siden av Alpene», også en romersk provins.
  4. ^ Cowgill 1975; McCone 1991, 1992; Schrijver 1995
  5. ^ Galliou og Jones 1991

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ball M & Fife J (1993): The Celtic Languages.
  • Cowgill, Warren (1975): «The origins of the Insular Celtic conjunct and absolute verbal endings» i H. Rix (red.): Flexion und Wortbildung: Akten der V. Fachtagung der Indogermanischen Gesellschaft, Regensburg, 9.–14. September 1973. Wiesbaden: Reichert. ss. 40–70. ISBN 3-920153-40-5.
  • Galliou, Patrick; Michael Jones (1991): The Bretons. Oxford: Blackwell. ISBN 063120105X.
  • McCone, Kim (1991): «The PIE stops and syllabic nasals in Celtic». Studia Celtica Japonica 4: 37–69.
  • McCone, Kim (1992): «Relative Chronologie: Keltisch» i R. Beekes, A. Lubotsky, & J. Weitenberg (red.): Rekonstruktion und relative Chronologie: Akten Der VIII. Fachtagung Der Indogermanischen Gesellschaft, Leiden, 31. August–4. September 1987. Institut für Sprachwissenschaft der Universität Innsbruck. pp. 12–39. ISBN 3-85124-613-6.
  • Schrijver, Peter (1995): Studies in British Celtic historical phonology. Amsterdam: Rodopi. ISBN 90-5183-820-4.
  • Stifter, David (2008), Old Celtic 2008 (klasseromsmateriell, tysk)