Erik Heinrichs

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Axel Erik Heinrichs
Axel Erik Heinrichs
General Axel Erik Heinrichs i 1938.
Født 21. juli 1890
Russland Helsingfors i Storfyrstedømmet Finland
Død 16. november 1965
Finland Helsingfors i Finland
Troskap Finlands flagg De hvite til 1918
Finland Finland
Tjenestetid 19151945
Rang General av Infanteriet
Kommandoer III. Armeijakunta
Karjalan Armeija
Finlands forsvarssjef
Militære slag Den finske borgerkrigen
Vinterkrigen
Fortsettelseskrigen
Utmerkelser Mannerheimkorset av 1. klasse
Ridderkorset

Axel Erik Heinrichs (født 21. juli 1890 i Helsingfors, død 16. november 1965) var en finsk jäger og general. Han var en av Finlands dyktigste offiserer, og kjempet i den finske borgerkrigen, den finske vinterkrigen, og fortsettelseskrigen. Han var Finlands forsvarssjef mellom 6. oktober 1944 og 15. august 1945.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Erik Heinrichs ble født den 21. juli 1890 i Helsingfors som sønn av Dr. Axel Ossian Heinrichs og lærerinnen Johanna (Hanna) Matilda o.s. Rönnholm. Heinrichs er et svensk etternavn og ikke tysk. I 1908 fullførte han Nya Svenska Samskolan uten noen klare planer for fremtiden. Da han hadde evnen til å skrive var han mer interessert i å arbeide som journalist enn å studere videre ved universitetet. Han arbeidet ved Dagens Tidningen og senere for Dagens Pressen, men da arbeidet ikke gav han nok utfordring, var han blant de første som meldte seg til jägeropplæringen i Tyskland i februar 1915.[trenger referanse]

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Heinrichs var en av de finske jägersoldatene som ble trent opp i Tyskland som del av den 27. kongelige jägerbataljon mellom 1915 og 1918. Under den finske borgerkrig tjenstgjorde han som bataljonssjef i slagene ved Tammerfors og Viborg.

Etter borgerkrigen krigen tjenestegjorde Heinrichs i mange forskjellige administrative poster innen for hæren. Han var hærens generalstabssjef mellom 1922 og 1923, sjef for Sentral-Finlands Regiment i Kouvola mellom 1923 og 1924 og midlertidig generalstabssjef i Helsingfors i 1924. Mellom 1925 og 1928 studerte han ved Militærakademiet i Frankrike. Han holdt posten som øverstbefalende for Savobrigaden i Viborg mellom 1928 og 1929 og var sjef for Krigsskolen i Helsingfors mellom 1929 og 1930. Etter å ha vært guvernør for Vasa-provinsen ble han utnevnt til øverstkommanderende for 1. divisjon, en post han holdt inntil 1938. Mellom 1938 og 1939 var han generalinspektør for infanteriet.

Under vinterkrigen ble han utnevnt til sjef for det 3. armékorps, og den 19. februar 1940 ble han utnevnt til øverstkommanderende for hæren på Det karelske nes, en post han holdt til slutten av vinterkrigen. I mars ble han utnevnt til sjef for landstyrkene i St. Michel, og i juni ble han utnevnt til den finske hærens generalstabssjef.

Ved begynnelsen av fortsettelseskrigen var Heinrichs øverstkommanderende for Karelska armén. I januar 1942 utnevnte Mannerheim han igjen som sjef for generalstaben, en post han holdt til slutten av fortsettelseskrigen. I oktober 1944 ble han utnevnt til øverstkommanderende for generalstaben. Foruten marskalk Mannerheim er Heinrichs den eneste som mottok Mannerheimkorset av 1. klasse, som ble tildelt ham den 31. desember 1944.

Den 12. januar 1945 trakk Mannerheim seg som Finlands forsvarssjef, og Heinrichs ble dermed øverstkommanderende. Hans oppgaver var å sørge for at betingelsene i fredsavtalen med Sovjetunionen ble overholdt, å avslutte Lapplandskrigen, demobilisere hæren og rydde landminer. Sommeren 1945 trakk Heinrichs seg som øverstkommanderende som følge av en skandale angående noen våpenkasser, og gikk av med pensjon.[trenger referanse]

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Henrichs kom tilbake i offentlig tjeneste i vinteren 1948, da han skrev flere memorandum for president Juho Kusti Paasikivi om den militære avtalen mellom Finland og Sovjetunionen. Heinrichs ble utnevnt som en av de militære ekspertene som var en del av delegasjonen som reiste til Moskva den 30. mars 1948 for å undertegne en felles vennskaps-, samarbeids- og assistansepakt. Heinrichs ekspertise ble anerkjent, og president Paasikivi søkte råd hos ham ved flere anledninger i årene 1948-51. Han ble nominert til posten som hærens øverstkommanderende etter general Aarne Sihvo.

Istedet tok han posten som sosial- og personalsjef for Finlands bank. Han gikk av i februar 1952 og viet sitt liv til å skrive. Han var en av forfatterne bak Mannerheims memoarer, hvor han hjalp med seksjonene om borgerkrigen, 1930-tallet og fortsettelseskrigen. Heinrichs skrev videre om Mannerheim i sitt todelte verk Mannerheimgestalten på slutten av 1950-tallet. Heinrichs hadde allerede utgitt verkene Kring Östersjön (1918) og Hotel St. Petersburg (1919) som ung, og returnerte til litteraturen umiddelbart etter krigen med boken Kleber i Egypten (1946) som omhandlet Napoleons felttog i Egypt mellom 1798 og 1801. I boken Vid Atlantkusten i de hundra dagarnas spår (1957) skrev han om Napoleonskrigens siste dager. Hans verker ble anerkjent, og han fikk et æresdoktorgrad ved Helsingfors universitets fakultet for kunst og vitenskap i mai 1957.

General av infanteriet Axel Erik Heinrichs døde i Helsingfors i 1965.

Kilder[rediger | rediger kilde]