Emund den gamle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Emund den gamle, i Vestgøtalovens kongeliste blir han kalt for Emund Slemme, død ca. 1060, var en svensk konge fra ca. 1050 og til han døde.

Tilnavnet Den gamle fikk Emund sannsynligvis for at han var rundt femti år da han ble konge, en betydelig alder under jernalderen og middelalderen. Han var sønn til Olof Skötkonung, og halvbror til sin forgjenger Anund Jakob.

Emund den gamle er først og fremst kjent via de opplysninger som Adam av Bremen har oppgitt i sitt latinske historieverk om de nordiske folkene. Edmund var døpt, men i følge Adam tok han ikke sin kristne dåp seriøst og var ingen riktig troende. Adams informasjon kan forstås på flere måter: Dels at Emund aktivt støttet den engelske misjonsvirksomheten på bekostning av erkebispestolen i Hamburg-Bremen, og dels i at Emund forsøkte å la den nye kristne troen eksistere ved siden av den gamle, tradisjonelle åsatroen. Denne religiøse toleransen kan ha blitt forsøkt av den selvutnevnte erkebiskopen Osmund eller Osmundus i et forsøk på å ikke virke truende på folk flest og åsatroene spesielt. Emund avviste setet i Hamburg-Bremens krav om å få skiftet ut Osmundus med deres egen biskop.

Man mener at Emund den gamle sammen med den danske kongen Svein Estridsson kan ha hatt ansvaret for den første formaliserte grensesettingen mellom Sverige og Danmark. Det sies også at Emund sendte sin sønn Anund Emundsson til kvenernes land hvor sønnen skal ha dødd av forgiftet vann. Da Emund ikke hadde andre barn ble han ettertrådd av en stormann fra Vestergøtland ved navn Stenkil. Edmund den gamle ble således den siste kongen av Munsöætten.


Forgjenger:
 Anund Jakob 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Stenkil