Stenkil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Stenkil, (eller Steinkel) (født muliges 1028, død 1066), konge av Sverige ca. 1060 – ca. 1066 var en stormann fra Vestergøtland som etterfulgte kong Emund den gamle.

I henhold til Vestgøtalovens kongeliste var Stenkil fra Levene i Vestergøtland og han ble valgt til konge av sveaerne ettersom Edmund den gamle ikke hadde noen overlevende sønn. I tillegg var Stenkil gift med Edmunds datter (eller kanskje Maria Anundsdatter, en datter av Emunds bror, hans forgjenger på tronen, Anund Jacob).

Et legendarisk element er påstanden om at Stenkil skal ha nedstammet fra den mytiske vikingen Skagul Toste. En kilde nevner at Stenkil vokste opp i Aldeigjuborg (= Staraja Ladoga i Russland), men da hans far døde flyttet hans mor ham til Sverige og hun giftet seg Emund den gamle. Om dette er riktig hadde Stenkil flere forbindelser til den gamle kongeslekt.

Historikerne mener at Stenkil til tross for sitt gode samarbeid med erkebispesetet Hamburg-Bremen kan ha hindret biskop Adalvard den yngres planer om å brenne åsatroens tempel i Gamla Uppsala. Det er mulig at Stenkil fryktet en uforutsigbar og voldsom reaksjon fra de åsatroene om så skjedde. På den annen side hjalp ham Adalvard med å innsette en biskop i Sigtuna.

Etter sin død ble Sverige preget av stridigheter mellom Erik Stenkilsson (som kanskje var Stenkils sønn) og Erik Hedningen, som begge gjorde krav på tronen. Etter Stenkil var det minst fire konger (Halstein, Inge den eldre, Filip og Inge den yngre) som var etterkommere av Stenkil. Av den grunn betegnes de som den stenkilsk ætt, og i tillegg var de andre kongene på 1000-tallet også sannsynligvis i familie med Stenkil.

Hervors saga sier:

Stenkil hette en mektig og høyaktet mann i Svitjod. Hans mor hette Astrid og var datter til Finn Skjalges sønn Njål av Hålogaland, og hans far var Ragnvald den gamle. Stenkil var først jarl i Svitjod, men etter kong Emunds død tok sveaerne ham til konge. Da gikk kongsmakten for første gangen fra de tidligere kongenes ætt. Stenkil var en stor høvding. Han var gift med kong Emunds datter og døde sottedøden i Svitjod, og det var omtrent på den samme tiden som da kong Harald stupte i England.[1]

Vi vet dermed Stenkils dødsår ettersom Harvarsagaen nevner at Stenkils død var sammenfallende med den norske kong Harald Hardrådes død i England, som var i det omveltende året 1066. Stenkil hadde motarbeidet Harald Hardråde, som han fryktet som en dominerende makt i Norden, ved å støtte Harald Hardrådes norske fiende, ladejarlen Håkon Eiriksson. Ironisk nok, når Harald Hardråde dør er Stenkil selv gammel og døende, og han er da ikke i stand til å dra fordeler av ladejarlens framgang.

Stenkil har fått et litterært ettermæle som en populær konge, skjønt hans regime ble kort. Han blir priset for å ha hjulpet misjonæren og biskopen Adalvard med å opprette bispesetet i Sigtuna, som da ble det første setet i Norden. Han sies også å ha vært en god bueskytter, men norske kilder er kanskje nærmest sannheten når de beskriver ham som «overvektig, tung og mektig til å drikke sammen med.»

Hans barn var:

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den Njål av Hålogaland som nevnes var bror av den store norske skalden Øyvind Finnsson Skaldespiller, og dermed onkel til den mektige Hårek på Tjøtta. En senere slektning av Hårek, Ulvhild Håkonsdatter, ved å være en datter Håreks sønnesønn Håkon Finnsson, ble faktisk dronning i Sverige to ganger og en gang i Danmark.


Forgjenger:
 Emund den gamle 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Erik Stenkilsson