Egil Reichborn-Kjennerud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Egil Reichborn-Kjennerud (født 4. februar 1903 i Kristiansand, død 10. april 1974) var en norsk jurist, frontkjemper og idrettsleder med sentral stilling i Nasjonal Samling under andre verdenskrig.

Han vokste delvis opp i Tyskland, men ble utdannet jurist ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Oslo og ble i 1936 høyesterettsadvokat.

Han var en kjent idrettsmann i 1920-årene. Han ble Norgesmester i temposykling i 1925 (30 km) og hadde en rekke verv i Norges Cykleforbund og Norges Idrettsforbund.

Okkupasjonstiden[rediger | rediger kilde]

I desember 1940 ble Reichborn-Kjennerud utnevnt til Norges Idrettsfører. I 19411942 var han frontkjemper med grad av SS-Hauptsturmführer i Den norske legion og 5. SS-Panzer-Division «Wiking». Han ble ved fronttjenesten tildelt Frontkjempermerket, Det tyske ryttermerket i sølv og Jernkorset av andre klasse. Da han kom tilbake ble han utnevnt til høyesterettsdommer.

I november 1942 ble Reichborn-Kjennerud av Quisling utnevnt som leder av Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer. Som leder av styret administrerte han de jødiske eiendeler som var inndratt av Quisling-regimet i henhold til Lov om inndraging av formue som tilhører jøder av 26. oktober 1942.

Han ble medlem i Germanske-SS Norge og under saken mot Gunnar Eilifsen var han hoveddommer i den nyopprettede Politiets særdomstol sammen med Karl Marthinsen og Egil Olbjørn, men Reichborn-Kjennerud var den eneste som nektet å idømme dødsstraff.

Krigsslutt og rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

I maidagene 1945 søkte Reichborn-Kjennerud sammen med folk fra Politikompaniene og Jonas Lie og Sverre Riisnæs-fraksjonen hjemme på Skallum gård i Bærum, som han disponerte. De vurderte å sette seg til motverge, men han og de fleste politifolkene forlot Skallum mens Henrik Rogstad, Jonas Lie og Sverre Riisnæs ble igjen.

Han ble etter krigen dømt til 10 års tvangsarbeid ved dom i Eidsivating lagmannsrett i september 1949.