Edwin Vose Sumner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edwin Vose Sumner
Edwin Vose Sumner
Edwin Vose Sumner
foto tatt mellom 1861 og 1863
Født 30. januar 1797
Boston i Massachusetts
Død 21. mars 1863 (66 år)
Syracuse i New York
Kallenavn Bull, Bull Head
Troskap USA
Tjenestetid 1819-1863
Rang generalmajor
Kommandoer Department of the Pacific
II Corps, Army of the Potomac
Militære slag Black Hawk-krigen
Den mexicansk-amerikanske krig
Bleeding Kansas
Den amerikanske borgerkrigen

Edwin Vose Sumner (30. januar 1797 – 21. mars 1863) var en amerikansk offiser som ble general for Unionen og den eldste feltkommandanten i noe armékorps på begge sider i den amerikanske borgerkrigen.[1] Kallenavnene «Bull» eller «Bull Head» kom både av hans kraftige buldrende stemme og en legende om at en muskettkule en gang spratt av hodet hans.

Sumner kjempet i Black Hawk-krigen og utmerket seg i den mexicansk-amerikanske krig, i det vestlige pionérområdet og på den østlige krigsskueplassen i første halvdel av borgerkrigen. Han ledet II Corps i Army of the Potomac i Peninsula-felttoget, syvdagersslaget, Maryland-felttoget og slaget ved Fredericksburg.

Tidlig liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Sumner var født i Boston i Massachusetts og var sønn av Elisha Sumner og Nancy Voss Sumner. Hans mellomnavn kan opprinnelig ha vært Voss fra hans mors pikenavn. Etter at han mistet interessen for en merkantil karriere i Troy i New York, vervet han seg som fenrik i 2. infanteriregiment den 3. mars 1819. Han ble forfremmet til løytnant den 25. januar 1825.

Utnevningen av Sumner i militæret kom i stand gjennom major Samuel Appleton Storrow i juristavdelingen til general Jacob Jennings Brown i Northern department. Storrow hadde tidligere fungert som mentor for Sumner i Boston. I anerkjennelse av deres langvarige vennskap, kalte Sumner senere opp en av sine sønner etter ham, Samuel Storrow Sumner.

Han giftet seg med Hannah Wickersham Foster (1804–1880) den 31. mars 1822. De fikk seks barn sammen: Nancy, Margaret Foster, Sarah Montgomery, Mary Heron, Edwin Vose jr og Samuel Storrow Sumner. Hans sønn Samuel var general under den spansk-amerikanske krig, Boxeropprøret og den filippinsk-amerikanske krig.

Sumner tjenestegjorde senere i Black Hawk-krigen og i forskjellige indianerfelttog. 4. mars 1833 ble han forfremmet til kaptein og satt til å lede B-kompaniet i dragonsregimentet (senere 1st US Dragoons), umiddelbart etter at den ble opprettet av kongressen.

I 1838 ledet han opplæringsanstalten for kavaleri ved Carlisle Barracks i Pennsylvania. Han ble tilknyttet Fort Atkinson i Iowa-territoriet fra 1842 til 1845 og ble forfremmet til major i 2nd Dragoons 30. juni 1846. Under den mexicansk-amerikanske krig ble Sumner midlertidig forfremmet til oberstløytnant etter slaget ved Cerro Gordo. Han ble midlertidig oberst etter slaget ved Molino del Rey. 23. juli 1848 ble han forfremmet til oberstløytnant i 1st US Dragoons. Fra 1851 til 1853 tjenestegjorde han som militærguvernør i New Mexico-territoriet og ble forfremmet til oberst i 1st US Cavalry den 3. mars 1855.

Han ledet i 1856 Fort Leavenworth i Kansas og ble innblandet i krisen kjent som Bleeding Kansas. I 1857 ledet han en ekspedisjon mot cheyenne-indianere og i 1858 ledet han Department of the West. Generalløytnant Winfield Scott gav Sumner det øverste ansvaret for å følge den valgte presidenten, Abraham Lincoln, fra Springfield i Illinois til Washington, DC i mars 1861.[2]

Borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

I februar 1861 ble brigadegeneral David E. Twiggs oppsagt fra hæren for forræderi ved å gå utenom president James Buchanan, og den 12. mars 1861 ble Sumner nominert av den nyinnsatte Lincoln til å erstatte Twiggs som en av bare tre brigadegeneraler i den regulære hæren.[3] Sumner var dermed den første nye unionsgeneralen som ble opprettet på grunn av løsrivelseskrisen. Han ble så sendt for å erstattet brigadegeneral Albert Sidney Johnston som ledet Department of the Pacific i California og deltok derfor ikke i felttogene i krigen i 1861.

Sumner ble i november 1861 hentet østover igjen for å lede en divisjon, og den 5. mai 1862 ble han forfremmet til generalmajor i unionshæren.[4] Da generalmajor George B. McClellan begynte å organisere Army of the Potomac i mars, fikk Sumner ledelsen over ett av dens nye korps. McClellan hadde opprinnelig ikke dannet korps i hæren. Sumner ble valgt som en av fire korpskommandanter av president Lincoln, basert på hans ansiennitet. II Corps som ble ledet av Sumner, Darius N. Couch, Winfield Scott Hancock og Andrew A. Humphreys i løpet av krigen, fikk ryktet som det beste korpset på den østlige krigsskueplassen. Sumner var den eldste av generalene i Army of the Potomac, ledet sitt korps gjennom Peninsula-felttoget og syvdagersslaget.

McClellan dannet seg til å begynne med et dårlig inntrykk av Sumner under slaget ved Williamsburg den 5. mai 1862. I McClellans fravær, ledet Sumner det uavgjorte slaget som ikke klarte å få de konfødererte styrkene til å trekke seg tilbake opp langs halvøya, og McClellan skrev til sin kone at «Sumner har bevist at han var en større tosk enn jeg trodde og har kommet svært nær å få oss beseiret.»[5] Men i syvdagersslaget forhindret Sumners initiativ med å sende forsterkninger over den farlige og regntunge Chickahominy-elva en katastrofe for Unionen. Han ble midlertidig forfremmet til generalmajor i den regulære hæren for sin innsats ved Seven Pines. Til tross for denne æren, nølte McClellan med å utnevne en nestkommanderende i sitt fravær under retretten til Unionen i syvdagersslaget, siden han visste at Sumner var den korpskommandanten med høyest grad. Sumner ble såret i armen og hånda i slaget ved Glendale.

I slaget ved Antietam høsten 1862 var Sumner gjenstand for kontrovers. Han beordret brigadegeneral John Sedgwicks divisjon til å sette i gang et morgenangrep inn i West Woods. Dette ble knust av et konføderert motangrep. Sedgwicks menn ble tvunget til å trekke seg tilbake til deres utgangspunkt med over 2200 falne. Sumner har blitt fordømt av de fleste historikere for dette «tankeløse» angrepet, hans manglende koordinering med de andre korpskommandantene, for å personlig følge Sedgwicks divisjon og miste kontrollen over hans andre angripende divisjon, ikke klare å utføre god nok rekognosering før han satte i gang angrepet og velge en uvanlig linjeformasjon som ble så lett omgått av det konfødererte motangrepet. Historikeren M.V. Armstrongs mener derimot at Sumner foretok god nok rekognosering og at hans beslutning om å angripe der han gjorde var korrekt etter den informasjonen som var tilgjengelig for ham.[6]

Da generalmajor Ambrose Burnside overtok ledelsen av Army of the Potomac, grupperte han korpsene sine i «store divisjoner» og utnevnte Sumner til å lede den høyre store divisjonen. Den gamle kavalerisoldaten deltok slik i det katastrofale slaget ved Fredericksburg hvor II Corps hadde store tapstall i frontalangrep mot befestede Marye's Heights.

Kort tid etterpå, da generalmajor Joseph Hooker ble utnevnt til å lede hæren, ble Sumner avløst på sin egen forespørsel. Han var så utnevnt til leder av Department of the Missouri, men han skulle overta ledelsen før den kommende våren. Han reiste til sin datters hjem i Syracuse i New York hvor han fikk et dødelig hjerteinfarkt den 21. mars 1863.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Warner, s. 489.
  2. ^ Dupuy, s. 719.
  3. ^ Eicher, s. 716-17. De to andre brigadegeneralene i den regulære hæren i mars 1861 var John Wool og William S. Harney. Joseph E. Johnston, generalkvartermester i hæren, sa opp den 22. april for å slutte seg til Konføderasjonens hær
  4. ^ Eicher, s. 519.
  5. ^ Armstrong, s. xvi.
  6. ^ Armstrong, s. 39-55.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Armstrong, Marion V., Disaster in the West Woods: General Edwin V. Sumner and the II Corps at Antietam, Western Maryland Interpretive Association, 2002.
  • Dupuy, Trevor N., Johnson, Curt, and Bongard, David L., Harper Encyclopedia of Military Biography, Castle Books, 1992, 1st Ed., ISBN 0-7858-0437-4.
  • Eicher, John H., og Eicher, David J., Civil War High Commands, Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.
  • Morris, John D., Sword of the Border: Major General Jacob Jennings Brown, 1775-1828, Kent State University Press, 2000, ISBN 0-87338-659-0.
  • Warner, Ezra J., Generals in Blue: Lives of the Union Commanders, Louisiana State University Press, 1964, ISBN 0-8071-0822-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]