Bleeding Kansas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bleeding Kansas
Konflikt: forløper til den amerikanske borgerkrig
Dato 1855 til 1861
Sted Kansas og Missouri
Resultat
Abolisjonister (Kansas) vant
Parter
Kansas Missouri
Kommandanter
John Brown
andre
William Quantrill
andre
Tap
ukjent, 100 eller færre (30-40 døde) ukjent, 80 eller færre (20-30 døde)

Bleeding Kansas, noen ganger kalt Bloody Kansas eller grensekrigen, var en rekke voldelige hendelser som involverte slaverimotstandere («Free Soilers») og slaveriforkjempere i Territoriet Kansas og de vestlige pionérbyene i den amerikanske staten Missouri omtrent mellom 1854 og 1858. I hjertet av konflikten var spørsmålet om Kansas skulle gå inn i Unionen som fristat eller slavestat. Dermed var Bleeding Kansas en stedfortrederkrig mellom Nordstatene og Sørstatene over spørsmålet om slaveri i USA. Begrepet «Bleeding Kansas» ble brukt av Horace Greeley i New York Tribune.

USA hadde lenge strevd med å balansere interessene til slaveeierne og abolisjonister. Hendelsene som senere ble kjent som Bleeding Kansas ble satt i bevegelse av Kansas-Nebraska Act i 1854 som annullerte Missouri-kompromisset og introduserte folkesuverenitetsprinsippet. Utad virket dette å være en svært demokratisk idé, men dette resulterte i stor innvandring av aktivister til Kansas fra begge sider. På et tidspunkt hadde Kansas to separate regjeringer, hver med sin egen grunnlov, selv om bare den ene var anerkjent på føderalt nivå. 29. januar 1861 ble Kansas innlemmet i Unionen som fristat, mindre enn tre måneder før slaget ved Fort Sumter som satte i gang borgerkrigen.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

US Slave Free 1789-1861.gif

Slavespørsmålet som var grunnlaget for kulturen i Sørstatene, hadde skapt spenninger siden landet ble dannet. USAs grunnlov hadde antagelig ikke blitt ratifisert dersom slaveriet ikke ble opprettholdt, og tre femtedelsklausulen var ment å balansere interessene til slavestatene og fristatene. Spørsmålet ble enda mer omstridt ettersom landet ekspanderte og stod ovenfor nye stater som måtte bli fristater eller slavestater, noe som truet den skjøre maktbalansen. Missouri-kompromisset var et forsøk på å opprettholde denne balansen. Senere tjente kompromisset i 1850 et lignende formål, men nasjonen fortsatte å balansere på randen av borgerkrig.

Kansas-Nebraska Act i 1854 opprettet Nebraska-territoriet, omgjorde Missouri-kompromisset og delte området i to territorier, Nebraska og Kansas, istedet for ett. Slavespørsmålet kom igjen på dagsorden med prinsippet som nå er kjent som «folkesuverenitetsprinsippet», en idé som senatoren Stephen A. Douglas, formann i senatskomiteen for territorier, kjempet for. Folkesuverenitet var et forsøk på å gi innrømmelser til Sørstatene ved å gjøre ekspansjon av slaveriet mulig både i vestlige og nordlige territorier.

Vedtaket fastslo at spørsmålet om ekspansjon av slaveriet i de nye statene Kansas og Nebraska skulle bestemmes av innbyggerne i statene. Til å begynne med ble det antatt at få slaveeiere ville forsøke å slå seg ned i Kansas og gjøre den til en slavestat, fordi det ble antatt at den lå for langt nord til å lønnsom utnytting av slavedrift. Men den østlige delen av Kansas langs Missouri-elva var like brukbart til slavebasert landbruk som det nærliggende «black belt» i Missouri hvor de fleste av Missouris slaver ble holdt.

Bosetningen og statsregjeringen i Kansas sin opprettelse av soner ble svært politisert også utenfor grensene til territoriet. Der var flere grunner til dette. Missouri som var slavestat, var svært utsatt for fristater siden den grenset til Illinois og Iowa i øst og nord. De fleste delene av Missouri holdt svært få slaver, og slaveeiere var en svært liten del av statens befolkning. Dersom Kansas gikk inn i Unionen som fristat, ville Missouri ha fristater på tre sider. Siden frigjøring av slaver, abolisjonistaktiviteter og flukt var svært vanlig i grensestatene, var eksistensen av fristater i nærheten en trussel for slaveeiere i Missouri.

I tillegg er hver stat i det amerikanske senatet tildelt to senatorer. En slags balanse hadde eksistert mellom fristater og slavestater, men hver gang det ble lagt til en stat, ble denne balansen truet.

Hvor Nord og Sør møtes[rediger | rediger kilde]

Den første organiserte immigrasjonen til Kansas-territoriet var av borgere fra sørstater, for det meste fra nabostaten Missouri, som kom til territoriet for å sikre slaveriets ekspansjon. Bosetningen som var for slaveri ble etablert av disse innvandrerne ved Leavenworth og Atchison.

Samtidig organiserte flere organisasjoner i nord som var mot slaveri, mest kjent er New England Emigrant Aid Company, en finansiering for flere tusen nybyggere slik at de kjenne dra til Kansas og stemme for å gjøre den til fristat. Disse organisasjonene hjalp til med å etablere fristatsbosetninger lenger inne i territoriet, i Topeka, Manhattan og Lawrence. Abolisjonistpredikanten Henry Ward Beecher samlet inn midler til å bevæpne likesinnede nybyggere med Sharpsrifler, noe som gjorde at presisjonsriflene ble kjent som «Beecher's Bibles».

Rykter spredte seg i sør om at 30 000 fra nord nærmet seg Kansas, og i november 1854 strømmet tusenvis av bevæpnede mennesker fra sør, kjent som «Border Ruffians», for det meste fra Missouri, over grensen i et forsøk på å stjele valget til kongressen for en eneste territoriell delegat. Mindre enn halvparten av stemmene ble gitt av registrerte velgere, og ved et sted var bare 20 av over 600 velgere lovlige innbyggere. Siden som ønsket slaveri vant valget. Mens Kansas hadde rundt 1500 registrerte velgere på den tiden, og selv om ikke alle disse stemte, ble det avgitt over 6000 stemmer. Mer betydningsfullt var det at Border Ruffians gjentok sine handlinger den 30. mars 1855 da den første territorielle lovforsamlingen ble valgt, noe som igjen vendte stemmegivningen til fordel for slaveri.

Lovforsamlingen samlet seg i Pawnee den 2. juli 1855, men etter en uke flyttet den til Shawnee Mission på grensen til Missouri hvor den begynte å vedta lover for å institusjonalisere slaveri i Kansas-territoriet. I august 1855 møttes en gruppe Free-Soilers og besluttet å forkaste lovene som ble vedtatt av territoriets lovgivende forsamling. Dette møtet førte til utkastet til Topeka-konstitusjonen og dannelsen av en skyggeregjering. I en melding til kongressen den 24. januar 1856 erklærte president Franklin Pierce at Topeka-regjeringen var en «revolusjon» mot de rettmessige lederne.[1]

I april 1856 undersøkte en kongresskomité på tre menn stemmeavgivningen. Flertallet i komitéen fant uregelmessigheter i valget.

Voldshandlinger[rediger | rediger kilde]

John Brown kom til Kansas-territoriet for å kjempe mot slaveriet i oktober 1855. Den 2. november 1855 startet «Wakarusakrigen» da fristatstilhengeren Charles Dow ble skutt av en nybygger som var for slaveri. Det eneste dødsfallet som skjedde under beleiringen var fristatstilhengeren Barber. Han ble skutt og døde den 6. desember 1855 rundt 10 km fra fristatstilhengernes støttepunkt Lawrence. En gruppe Border Ruffians gikk inn i Lawrence den 21. mai 1856. Der brente de ned fristatshotellet, ødela to aviskontor og deres trykkerier og plyndret hus og lagre.

Dagen etter gikk Preston Smith Brooks (en demokratisk kongressmann fra Sør-Carolina) til fysisk angrep på senator Charles Sumner fra Massachusetts i senatet ved å slå ham i hodet med sin stokk med metallhodet. Sumner kunne ikke se på grunn av blodet som rant og vaklet avgårde før han kollapset og mistet bevisstheten. Brooks fortsatte å slå Sumner til han ødela stokken sin. Flere andre senatorer forsøkte å hjelpe Sumner, men ble blokkert av representanten Laurence M. Keitt som holdt en pistol og ropte «La dem være!» Dette var en hevn for talen hvor Sumner kritiserte sørstatsfolk for volden i Kansas. Sumner var alvorlig skadet og kunne ikke returnere til senatet før etter tre år på grunn av skadene i hodet og nakken.

Disse hendelsene inspirte John Brown til å lede en gruppe menn inn i Kansas-territoriet i et angrep på en slaverivennlig bosetning ved Pottowatomie Creek. I løpet av natten den 24. mai førte gruppen som inkluderte fire av Browns sønner, syv slaveriforkjempere fra deres hjem og drepte fem av dem med sverd. Browns menn lot Jerome Glanville og James Harris dra hjem til Harris sin hytte.

2. juni 1856 tok John Brown den fremtidige konfødererte obersten Henry C. Pate og 22 andre slaverivennlige soldater til fange i slaget ved Black Jack.

Den offisielle hovedstaden i territoriet ble i 1856 flyttet til Lecompton, en by som ligger bare 19 km fra Lawrence. I april 1856 ankom en etterforskningskomité fra kongressen Lecompton for å få innblikk i problemene. Flertallet i komitéens rapport fant at valget hadde uregelmessigheter fra Border Ruffians. Men presidenten fulgte ikke komitéens anbefalinger og fortsatte å anerkjenne den slaverivennlige lovforsamlingen som den legitime styresmakten i Kansas. Pierce sendte faktisk føderale styrker den 4. juli 1856 for å bryte opp møtet til skyggeregjeringen i Topeka.

Tusenvis av slaverivennlige sørstatsfolk dannet i august arméer og marsjerte inn i Kansas. Samme måned hadde Brown og flere av hans tilhengere en trefning med 400 soldater i «slaget ved Osawatomie». Fiendtlighetene raste i ytterligere to måneder frem til Brown forlot Kansas-territoriet og en ny guvernør i territoriet, John W. Geary, inntok embetet og klarte å skaffe fred mellom partene. Dette var en skjør fred som ble brutt av flere ganger av voldelige utbrudd i mer enn to år. Det siste utbruddet ble utløst av Marais des Cygnes.massakren i 1858 hvor Border Ruffians drepte fem fristatsmenn.

Totalt døde rundt 56 mennesker i Bleeding Kansas innen voldelighetene ebbet ut i 1859.[2] Etter at borgerkrigen brøt ut i 1861, brøt det ut ytterligere geriljavoldeligheter på grensen mellom Kansas og Missouri.

Konstituell kamp[rediger | rediger kilde]

En bivirkning av geriljakrigføringen i Bleeding Kansas var kampen om grunnloven som skulle styre staten Kansas. Flere konstitusjoner ble skrevet, inkludert Topeka-konstitusjonen i 1855 som skapte skyggeregjeringen til fristatsmennene.

En grunnlovskonvensjon ble samlet i 1857 som skrev det som ble kjent som «Lecompton-konstitusjonen», et dokument som var for slaveri. Abolisjonistkrefter boikottet ratifiseringen fordi den ikke tilbød dem midler til å stemme mot slaveri. Lecompton-konstitusjonen ble akseptert av president James Buchanan som oppfordret til at den ble akseptert og Kansas innlemmet som stat. Kongressen var uenig og beordret et nytt valg. I det andre valget boikottet slaverivennlige krefter prosessen, noe som gjorde at abolisjonistene vant. Til slutt ble Lecompton-konstitusjonen forkastet fordi den ikke var klar på om den representerte flertallets ønsker.

I midten av 1859 ble Wyandotte-konstitusjonen skrevet. Dette dokumentet representerte de seirende abolisjonistenes syn. Det ble godkjent, og Kansas gikk inn i Unionen som fristat den 29. januar 1861.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ James, Richardson. A Compilation of the Messages and Papers of the Presidents. Project Gutenberg. Besøkt 18. mars 2008.
  2. ^ Watts, Dale. How Bloody Was Bleeding Kansas?. Kansas History: A Journal of the Central Plains s. 18, 116-129. Besøkt 9. januar 2009.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Miner, Craig (2002). Kansas: The History of the Sunflower State, 1854-2000 (ISBN 0-7006-1215-7)
  • Reynolds, David (2005). John Brown, Abolitionist (ISBN 0-375-41188-7)
  • KCPT Kansas City Public Television and Wide Awake Films (2007). «Bad Blood, the Border War that Triggered the Civil War» en dokumentar på DVD (ISBN 0-9777261-42) [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]