Douglas DC-1

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Douglas DC-1
Informasjon
Rolle Kortdistanse
Produsent Douglas
Produsert 19321933
Passasjerer 12
Mannskap 2 flygere
Videreutviklet til Douglas DC-2
Spesifikasjoner
Lengde 18,28 m
Høyde 4,88 m
Vingespenn 17,06 m
Egenvekt 5 033 kg
Vekt (lastet) 7 938 kg
Motorer 2 × Wright Cyclone SGR-1820-F 9-sylindret stjernemotor 710 Hk.
Topphastighet 373 km/t
Marsjfart 300 km/t
Marsjhøyde 7 600 m
Rekkevidde 1 610 km
Klatrefart - m/min

Douglas DC-1 var et passasjerfly og den første modellen i Douglas sin berømte DC (Douglas Commercial) serien.

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

Utvikling av disse flyene kan tilskrives en flyulykke i 1931 hvor den norskættede populære idrettshelten og fotball-treneren Knute Rockne omkom.

Etter denne flyulykken med en Fokker Trimotor fra TWA (Transcontinental and Western Air Inc.), senere Trans World Airlines, som var forårsaket av vingebrudd i trekonstuksjonen, bestemte amerikanske fly-myndigheter at alle passasjerfly heretter skulle ha metallvinger. Et annet krav var at flyet skulle kunne fly videre dersom en motor falt ut. TWA henvendte seg til fire flyfabrikker om bygging av et tre-motors fly som kunne imøtekomme de nye kravene. Det ble antatt den gang at et fly måtte ha minst tre motorer for å kunne fly med en motor ute av drift. Douglas Aircraft Company la frem et forslag til et to-motors helmetallfly for 12 passasjerer. Flyet overskred langt de krav TWA hadde stilt. Det var lydisolert, hadde oppvarmet cabin og var i stand til å gjennomføre flygning og en kontrollert landing på en motor.

Fabrikkens grunnlegger, Donald Douglas Sr., skal ha vært tvilende til å delta i utfordringen fra TWA, da han mente at behovet for slike fly ville være mindre enn de 100 som var nødvendig for å dekke utviklingskostnadene.

Det ble kun produsert et eksemplar av flyet som ble benevnt som Douglas DC-1, og som fløy for første gang den 1. juli 1933.

I løpet av et halvt år demonstrerte prototypen sin overlegenhet i forhold til de dengang mest brukte passasjerfly, de nesten identiske Ford Trimotor og Fokker Trimotor. Flyet satte ny amerikansk rekord mellom USAs øst- og vestkyst på 13 timer og fem minutter. I løpet av denne perioden gjennomførte flyet 200 testflyvninger. TWA aksepterte modellen i desember 1933 og plasserte en ordre på 20 fly. Produksjonsserien ble benevnt som Douglas DC-2. Produksjonsmodellen var noe større, med plass til 14 passasjerer, toalett og plass til purser.

Da testflyvningen for TWA var gjennomført ble flyet lagt ut for salg. Den kjente industrimannen, filmskuespilleren og flyveren Howard Hughes melde seg som kjøper. Han hadde planer om en Jorden-rundt flyvning, noe som han også gjennomførte, men med en Lockheed L-14 Super Electra. Huges solgte flyet videre til en engelsk adelsmann – Viscount Forbes, Earl of Grandard. Ny passasjerinnredning ble montert og flyet registrert som G-AFIF, men etter kort tid ble det solgt videre til Líneas Aéreas Postales Españolas (L.A.P.E.) i Spania i 1938 og registrert som EC-AGJ.

Flyet ble brukt av den republikanske regjeringen under den spanske borgerkrigen. Etter borgerkrigens slutt ble det solgt videre til S.A.T.A (Sociedad Aninima de Transportes Aereos) med ny registrering EC-AAE og brukt i regulær ruteflyvning. Det havarerte under take-off på Malaga i 1940. Passasjerer og mannskap slapp fra ulykken, men flyet fikk så store skader at det ikke ble gjenoppbygget, da det ikke var mulig å få reservedeler til prototypen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]