De joniske øyers forente stater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ἡνωμένον Κράτος τῶν Ἰονίων Νήσων

Inoménon-Krátos ton Ioníon Níson
Stati Uniti delle Isole Ionie
De joniske øyers forente stater

Protektorat
Flag of the Septinsular Republic.svg
1815 – 1864 State Flag of Greece (1863-1924 and 1935-1970).svg

Flagget til De joniske øyer

Flagg

Plasseringa til De joniske øyer
Republikken bestod av syv øyer, samt flere mindre utposter
Hovedstad Korfu
Språk Gresk, italiensk
Religion Gresk ortodoks
Styreform Republikk
Lovgivende forsamling Parlament
 - Overhus Senatet
 - Underhus Lovgivende forsamling
Historisk periode Napoleonskrigene
 - Wien-kongressen 9. juni 1815
 - Protektorat etablert 9. november 1815
 - Grunnlov 26. august 1817
 - London-avtalen av 1864 29. mars 1864
 - Gitt tilbake til Hellas 28. mai 1864
Areal
 - 1864 2 659 km²
Innbyggere
 - 1864 est. 236 000 
     Befolkningstetthet 88,8 /km² 
Valuta Obol (1818-1833)

Lepton (1833-1864)

I dag en del av HellasHellas
De joniske øyer

De joniske øyers forente stater (gresk: Ηνωμένον Κράτος των Ιονίων Νήσων, Inoménon Krátos ton Ioníon Níson; italiensk: Stati Uniti delle Isole Ionie) var en stat og et protektorat underlagt Storbritannia mellom 1815 og 1864. Det var en etterfølgerstat til den septinsulære republikk («Republikken de sju øyer»). Denne staten, bestående av hva som i dag er de joniske øyer, ligger i dagens Hellas som den ble avgitt til som en gave av Storbritannia til den nykronede greske konge, Georg I av Hellas.[1][2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Forut de franske revolusjonskrigene hadde de joniske øyene vært underlagt republikken Venezia. Med oppløsningen av denne enheten i freden i Campo Formio i 1797, ble øyene annektert av den første franske republikk, og da opprettet som et fransk departement i Hellas. Mellom 1798 og 1799 ble franskmennene fordrevet av en felles russisk-osmansk flåte. Okkupasjonsmaktene opprettet den septinsulære republikk, underlagt det osmanske rike, men dens sikkerhet garantert av det russiske keiserdømmet, og hadde en viss uavhengighet og selvstyre fra 1800 og fram til 1807.

De joniske øyer ble deretter okkupert på nytt av Frankrike etter freden i Tilsit i 1807 mellom keiser Napoleon Bonaparte, tsar Alexander I av Russland og kong Fredrik Vilhelm III av Preussen etter Frankrikes seier mot russiske styrker i slaget ved Friedland. I 1809 beseiret Storbritannia den franske flåten utenfor øya Zakynthos den 2. oktober og erobret Kefalonia, Kythira, og Zakynthos. Britene tok Lefkada i 1810. Øya Korfu forble besatt av franskmennene fram til 1814.

Wienerkongressen besluttet å plassere de joniske øyer under eksklusiv «beskyttelse» av Storbritannia. Til tross for britisk militær administrasjon garanterte det østerrikske keiserrike kommersiell status likestilt til Storbritannia. Dette opplegget ble formalisert med ratifikasjonen av «Maitlandkonstitusjonen» den 26. august 1817 som opprettet en føderasjon av sju øyer med generalløytnant Thomas Maitland som dens første lord høykommisjonær av de joniske øyer.

Den 29. mars 1864 signerte representanter av Storbritannia, Hellas, Frankrike, og Russland Londontraktaten av 1864 som sikret overføringen av herredømmet til Hellas, noe som var ment å sikre styret til den nyinstallerte kong Georg I av Hellas. Således, den 28. mai, ved proklamasjon av lord høykommisjonæren, ble de joniske øyene endelig gjenforent med Hellas.[3]

Flagg[rediger | rediger kilde]

De forente stater av de joniske øyers flagg.

De forente stater av de joniske øyers flagg var basert på det britiske blue ensign med Markusløven på flaggduken, noe som hadde vært et symbol på joniske flagg siden tiden under republikken Venezia.[4]

Språk[rediger | rediger kilde]

I henhold til den andre konstitusjon av republikken av 1803 skulle gresk være det fremste og offisielle språket, noe som var i kontrast til situasjonen under den septinsulære republikk.[5] Italiensk var fortsatt i bruk, men hovedsakelig for offisiell hensikt grunnet øyenes fortid. Den eneste øya hvor italiensk hadde en utstrakt spredning var Kefallinia hvor en stor andel av befolkningen hadde tilpasset seg venetiansk italiensk som deres førstespråk.[6]

Statene[rediger | rediger kilde]

De forente nasjoner av de joniske øyer var føderasjon. De omfattet sju øyer som ble oppfattet som stater. Navnene som er oppgitt nedenfor er ikke de den gang offisielle navn, men hva som er gjeldende i dag:

Stater Hovedstad Valgte medlemmer
Korfu Korfu by 7
Kefallinia Argostoli 7
Kythira Kythira by 1 eller 2[7]
Ithaka Vathy 1 eller 2[7]
Paxos Gaios 1 eller 2[7]
Lefkada Lefkada by 4
Zakynthos Zakynthos by 7

Styre[rediger | rediger kilde]

Neo Frourio på Korfu

Styret var organisert under ledelse av den britiske lord høykommisjonæren, utpekt av den britiske monarken på råd fra den britiske regjeringen. Totalt sett var det ti briter som fungerte i denne posisjonen, inkludert William Gladstone som en ekstraordinær lord høykommisjonær.

De joniske øyer hadde et parlament med to kamre, og besto av et lovgivende organ og et senat.[8]

De britiske lord høykommisjonærene av de joniske øyer (i tillegg til den greske overgangsguvernøren, utpekt på et år for enosis (unionen/foreningen) med Hellas i 1864).[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Times (London) 8. juni 1863 s. 12 spalte C
  2. ^ De joniske øyer – historieStore Norske Leksikon
  3. ^ Hertslet, Edward: The map of Europe by treaty (PDF). s. 1609.
  4. ^ «Septinsular Republic», Everything2
  5. ^ Costituzione Della Repubblica Settinsulare (1803). (italiensk)
  6. ^ Kendrick, Tertius T. C. (1822): The Ionian islands: Manners and customs. J. Haldane. s. 106.
  7. ^ a b c Kythira, Ithaka, og Paxos valgte hver et medlem, men de tre valgte et andre medlem på rotasjon. Konstitusjonen til de joniske øyer, Artikkel VI
  8. ^ Konstitusjonen til de joniske øyer, Artikkel VII
  9. ^ «Catalan Wikipedia» (på katalansk). Ca.wikipedia.org.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 39°37′N 19°55′Ø