Andrew Bonar Law

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Andrew Bonar Law
Bonar Law karikert av Spy for Vanity Fair, 1905

Andrew Bonar Law (født 16. september 1858 i Rexton, New Brunswick, Canada, død 30. oktober 1923 i London, England) var en konservativ britisk politiker og Storbritannias premierminister 192223. Han er den eneste britiske statsminister født utenfor Storbritannia. Han led av langt framskreden strupekreft da han ble statsminister, og kunne ikke tale selv, men måtte la sin nestkommanderende Stanely Baldwin lese opp innleggene og svarene sine.

Han var kjent for sin høye integritet og ærlighet. Hans forgjenger David Lloyd George sa en gang om ham at «han er så ærlig at det nærmer seg dumhet». «Jeg vil ikke ha noe imot en slik gravskrift», skal Law ha sagt da han hørte det.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Barndom og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Skjønt hsn ble født i New Brunswick i Canada, som sønn av presbyteriansk prest, ble Bonar Law oppfostret av rike slektninger i Skottland. Han bedrev inen universitetsstudier, men ble utdannet ved Glasgow High School. Etterhvert ble Law deleier av et jernsmieselskap i Glasgow. Han er Storbritannias hittils (2014) eneste statsminister som er født utenfor de britiske øyer.

Parlamentsmedlem[rediger | rediger kilde]

Bonar Law ble innvalgt i underhuset som konservativ representant for valgkretsen Glasgow Central i 1900. Han sluttet seg til partiets proteksjonistiske fløy, som ble ledet av Joseph Chamberlain, og etter at Chamberlain i 1906 trakk seg tilbake fra politikken av helsegrunner ble Law leder for denne fløy sammen med Chamberlains sønn, Austen Chamberlain.

I 1902 ble han understatssekretær i handelsdepartementet. I striden om David Lloyd Georges budsjett i 1909 intok Law en klar men ganske moderat holdning.

Konservativ partileder[rediger | rediger kilde]

I 1911 fratrådte Arthur Balfour som leder for Torypartiet og da det ble en fastlåst situasjon mellom Chamberlain og Walter Hume Long ble Law takket være sin formidlende holdning i november valgt til ledere som kompromisskandidat. Laws nærmeste støttespiller var avismogulen William Maxwell Aitken (senere Lord Beaverbrook), også han kanadier.

Under årene før første verdenskrigs utbrudd viet Law seg mest til tollspørsmålet og spørsmålet om Home Rule for Irland, som han kraftig motsatte seg. Ved forhandlinger med regjeringsmedlemmer høsten 1913 lot han forstå at han kunne tenke seg å gå med på Home Rule, under forutsetning av at Ulster vle utskilt fra det øvrige Irland.

I tollspørsmålet inntok han en formidlende rolle; i januar 1913 erklærte han at ingen matvaretoller skulle innføres, med mindre velgerne uttalte seg for slike. Den 2, august 1914 lovet Law og Lord Lansdowne den sittende liberale regjeringen de konservatives støtte dersom Storbritannia skulle tre inn i krigen på Frankrikes og Russlands side.

Verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Undertegnelsen av Versaillestraktaten i 1919. Foran: Dr. Johannes Bell (Tyskland) signerer med Herr Hermann Müller lenende over seg. Midtre rekke (sittende fra venstre): General Tasker H Bliss, Col E M House, Mr Henry White, Mr Robert Lansing, president Woodrow Wilson (USA); M Georges Clemenceau (Frankrike); Mr D Lloyd George, Mr A Bonar Law, Mr Arthur J Balfour, Viscount Milner, Mr G N Barnes (Storbritannia); Marki Saionzi (Japan). Bakerste rekke fra venstre: M Eleutherios Venizelos (Hellas; Dr Affonso Costa (Portugal); Lord Riddell (Britisk presse); Sir George E Foster (Canada); M Nikola Pachitch (Serbia); M Stephen Pichon (Frankrike); Col Sir Maurice Hankey, Mr Edwin S Montagu (Storbritannia); maharajahen av Bikaner (India); Signore Vittorio Emanuele Orlando (Italia); M Paul Hymans (Belgia); General Louis Botha (Sør-Afrika); Mr W M Hughes (Australia).

Han ble med i koalisjonsregjeringen under krigen som kolonialminister i juni 1915 og ble også medlem i regjeringens krigskomité. I desember 1916 ble han tilbudt statsministerposten, men avstod da til fordel for David Lloyd George. Han inngikk i Lloyd Georges regjering som finansminister og underhusleder, mens han beholdt sin plass i krigskomitéen. I motsetning til Lord Lansdowne, som ønsket en rask avslutning av krigen, drev Law på at kriget skulle fortsette til Storbritannia stod som seierherre.

Etter krigen, statsministertiden[rediger | rediger kilde]

Ved valget etter krigsslutt i 1918 vant de konservative stort og øket sin majoritet. Ved regjeringens nydannelse i januar 1919 skiftet Law fra finansministerposten for den mindre krevende posten som Lord Privy Seal, men forble underhusleder.

Av helsegrunner gikk han av i mars 1921 som toryleder og underhusleder til fordel for Austen Chamberlain, men han kom tilbake i oktober 1922 for å bli statsminister da et opprør blant konservative representanter anført av Stanley Baldwin tvang de konservative å forlate Lloyd Georges koalisjon på grunn av regjeringens mislykkede politikk hva gjaldt Tyrkia. Law forfattet de opprørskes deklarasjon på Carlton Club.

Han fikk diagnosen strupekreft ble erstattet i mai 1923 av Baldwin, som han hadde samarbeidsproblemer med. Han døde av kreft senere samme år i London.

Vurdering[rediger | rediger kilde]

Bonar Law ble ofte oppfattet som streng, trangsynt og fantasiløs. Han havnet i det politiske rampelys under Ulsterkrisen og ses gjerne som en partisk leder som allierte seg med den protestantiske majoriteten i det nordlige Irland. Selv om han var ærlig og hadde et plettfritt privatliv gir hans regjeringstid og Stanley Baldwins og Neville Chamberlains etter ham en prosaisk kontrast til de ledere som gikk forut for dem, som Gladstone, Benjamin Disraeli, David Lloyd George og Herbert Henry Asquith. Bonar Laws dårlige helse og korte regjeringstid gjør det vanskelig å vurdere skikkelig hans evner som statsminister.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Adams, R.J.Q. (1999). Bonar Law. John Murray (Publishers) Ltd. ISBN 0-7195-5422-5. 
  • Birkenhead, Frederick E. (1977). Contemporary Personalities. Ayer Publishing. ISBN 0-8369-0061-8. 
  • Blake, Robert. The Unknown Prime Minister: The Life and Times of Andrew Bonar Law, 1858–1923 (London: Eyre and Spottiswoode, 1955)
  • Charmley, John. A History of Conservative Politics, 1900–1996 London: Macmillan, 1996)
  • Clark, Alan. The Tories: Conservatives and the Nation State, 1922–1997, (London: Weidenfeld and Nicolson, 1998)
  • Eccleshall, Robert (1998). Biographical dictionary of British prime ministers. Routledge. ISBN 0-415-10830-6. 
  • Ensor, Robert (1936). England 1870 – 1914. Clarendon Press. OCLC 400389. 
  • Kendle, John (1992). Walter Long, Ireland and the Union, 1905–1920. McGill-Queen's Press. ISBN 0-7735-0908-9. 
  • Laybourn, Keith (2001). British political leaders: a biographical dictionary. ABC-CLIO. ISBN 1-57607-043-3. 
  • Mackintosh, John Pitcairn (1981). The British Cabinet (3rd utg.). Taylor & Francis. ISBN 0-416-31380-9. 
  • Malcolm, Ian Zachary (1977). Vacant thrones. Ayer Publishing. ISBN 0-8369-0672-1. 
  • Mowat, Charles Loch (1978). Britain between the wars: 1918–1940 (2nd utg.). Taylor & Francis. ISBN 0-416-29510-X. 
  • Pugh, Martin (1974). «Asquith, Bonar Law and the First Coalition». The Historical Journal (Cambridge University Press), 17 (4). ISSN 0018-246X. 
  • Raymond, E. T. (2007). Uncensored Celebrities. Read Books. ISBN 1-4067-7397-2. 
  • Sforza, Carlo (1969). Makers of modern Europe: portraits and personal impressions and recollections. Ayer Publishing. ISBN 0-8369-1064-8. 
  • Smith, Jeremy (1993). «Bluff, Bluster and Brinkmanship: Andrew Bonar Law and the Third Home Rule Bill». The Historical Journal (Cambridge University Press), 36 (1). ISSN 0018-246X. 
  • Taylor, Andrew (2006). Bonar Law. Haus Publishing. ISBN 1-904950-59-0. 
  • Taylor, A.J.P (1965). English History 1914–1945. Clarendon Press. OCLC 174762876. 
  • Turner, John (1988). Britain and the First World War. Routledge. ISBN 0-04-445109-1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Andrew Bonar Law – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Andrew Bonar Law – sitater


Forgjenger:
 David Lloyd George 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Stanley Baldwin