Cyprianus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sankt Cyprianus

Thascius Caecilius Cyprianus var biskop i Kartago, kirkefader, helgen og kristen martyr. Han ble født rundt år 208 i nærheten av Kartago. I følge legenden var han en forferdelig trollmann, men ble en overbevist kristen. For sin kristne tro skal han ha blitt halshugget 14. september 258 i Kartago, men hans helgendag er 16. september.

Cyprians omvendelse er skildret i en egen biografi (hagiografi) i legendesamlingen Legenda Aurea (Den gyldne legende), som ble skrevet av Jacobus de Voragine.

Svartebøkene bærer ofte Cyprians navn.

Omvendelse[rediger | rediger kilde]

Et kart over det sentrale Middelhavet som viser hvor Kartago lå, nær Tunis i Nord-Afrika.

Cyprian var av en rik og fornem hedensk familie. Før han ble en kristen, var han en stor taler og lærer i retorikk. Når omvendelsen hans skjedde er ikke kjent, men etter at han ble døpt ca. 245-248 gav han bort en del av sin formue til de fattige i Kartago.

Cyprians opprinnelige navn var Thascius, men han tok også navnet Caecilius da han ble døpt, til minne om presten som hadde hjulpet ham til kristen omvendelse. Som nylig omvendt kristen skrev han «Epistola annonse Donatum de gratia Dei» og tre bøker om «Testimoniorum adversus Judæos» som ligger tett opp til Tertullianus, både i stil og tenkning, og er i stor grad interessant som en dokument i historien om antisemittisme.

Biskop av Kartago[rediger | rediger kilde]

Tysk maleri fra 1530

Ikke lenge etter dåpen ble han ordinert som diakon, og seinere som presbyter, og en gang mellom juli 248 og april 249 ble han valgt som biskop av Kartago. Det var et populært valg blant de fattige som husket hvordan han hadde beskyttet dem. I prestekretser var det likevel en del som var imot valget, men opposisjonen klarte ikke å mobilisere.

Snart ble hele samfunnet satt på en alvorlig prøve: Kristne i Nord-Afrika hadde ikke lidd forfølgelser på mange år, men tidlig på 250-tallet begynte den decianske kristenforfølgelsen. Biskoper og høyerestående prester ble overlevert som kirkens ofre til keiseren, men i Kartago hadde Cyprian rukket å flykte.

Det er ganske tydelig fra kirkefedrenes skrifter i de ulike bispedømmene at denne hendelsen splittet de kristne samfunn. Noen holdt fast på sivil ulydighet, og de ble ofre for martyriet. Cyprians hemmelige flukt fra Kartago ble tolket som feighet og utroskap, og de klaget han inn for Roma. Den romerske presteskapet støttet ikke Cyprian, men selv mente han å kunne styre sin flokk fra sitt tilfluktssted via en trofast diakon.

Striden om frafall[rediger | rediger kilde]

Forfølgelsen var spesielt alvorlig i Kartago. Mange kristne som hadde falt fra sin tro og fornektet den, ble kalt "lapsi", men etter forfølgelsen bad de om å bli opptatt i kirken. Disse ble tatt opp i kirken igjen, men da Cyprian kom tilbake insisterte både han og resten av det kartagenske presteskapet på at de måtte vise en mer alvorlig omvendelse.

Cyprian kritiserte nå all slapphet mot de frafalne. Selv nektet han dem absolusjon, unntatt når de lå på dødsleiet, og han ville utsette spørsmålet om hvorvidt de frafalne skulle få opptak i kirken igjen. Da brøt det ut et skisma i Kartago. Felicissimus hadde blitt ordinert som diakon av presten Novatus under Cyprians fravær, og han stod opp mot den cyprianske siden. Cyprian svarte med å avsette og ekskommunisere ham og hans støttespiller Augendius. Felicissimus fikk på sin side støtte fra Novatus og fire andre prester, og motstanden ble dermed organisert.

Maleri fra 1493 som forestiller Cyprian

Cyprian hadde vært på flukt i fjorten måneder, og kom nå tilbake til sitt bispedømme. Han forsvarte det han hadde gjort i et brev («De lapsis») til de nord-afrikanske biskopene. Han kalte også sammen til et råd i Kartago, for å vurdere hvordan de frafalne skulle behandles, og hva de skulle gjøre med Felicissimus. Dette skjedde i år 251. Rådet var i hovedsak enig med Cyprian og fordømte Felicissimus, men det kom ikke til konkrete handlinger. Når det gjaldt de frafalne som ønsket å komme tilbake til kirken, ble det bestemt at "libellatici" kunne opptas ved en oppriktig omvendelse, men som hadde tatt del i hedenske ofringer kunne bare komme tilbake til kirken når de lå på dødsleiet.

I Kartago hadde tilhengerne av Felicissimus valgt Fortunatus som motbiskop til Cyprian, mens man i Roma valgte Novatian, som motbiskop til Kornelius. Disse valgene førte likevel ikke til at Cyprians stilling ble svekket, snarere tvert imot.

Kontroversen omkring kjetterdåp[rediger | rediger kilde]

Men Cyprian skulle kjempe enda en kamp som begynte i år 255, og nå var hans motstander pave Stefanus. Saken handlet om hvorvidt en dåp som ble administrert av kjettere hadde effekt.

Stefanus erklærte at dåp som ble utført av kjettere var gyldig hvis den ble gitt i henhold til institusjonen, enten i Kristi navn eller den hellige treenighet. Cyprian mente at utenfor kirken var det ingen sann dåp, og at dåp som ble utført av kjettere skulle betraktes som ugyldig, og de skulle derfor døpes som for første gang når de ville slutte seg til kirken. Hvis det var kjettere som tidligere var døpt i kirken, men som i ettertid ønsket å komme tilbake til kirken, ble de ikke døpt om igjen.

De fleste nordafrikanske biskopene støttet Cyprian, og i øst hadde han en mektig alliert i Firmilian, biskopen av Caesarea. Men Stefanus' syn førte likevel over tid generell aksept. Stefanus viste til det romerske overoppsyn over alle biskoper i kirken, noe Cyprian avviste. Stefanus brøt da med Cyprian og Karthago. Selv om Den romersk-katolske kirken i dag ikke støtter Cyprians syn når det gjelder kjetterdåp, blir han likevel regnet som en helgen.

Forfølgelsen under Valerian[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av år 256 brøt det ut en ny forfølgelse av de kristne under keiser Valerian, og både Stefanus og hans etterfølger, pave Sixtus II, led martyrdøden i Roma. I Afrika hadde Cyprian forberedt sitt folk på forfølgelsen gjennom skriftet "De exhortatione martyrii," og han satte seg selv som et eksempel da han 30. august 257 ble brakt til den romerske prokonsulen Aspasius Paternus. Han nektet å ofre til hedenske guder og bekjente i stedet Kristus.

Konsulen forviste ham til Curubis, (dagens Korba i Tunisia), hvor han etter beste evne trøstet sin flokk. Etter ett år ble han flyttet tilbake til hjembyen og ble holdt som fange i sitt eget hjem, i påvente av en strengere straff. Den 13. september 258 ble han på nytt fengslet, etter ordre fra den nye prokonsulen, Galerius Maximus. Dagen etter ble han undersøkt for siste gang, og dømt til å dø for sverd. Hans eneste svar var «Gud være takk!» Henrettelsen ble gjennomført på et åpent sted i nærheten av byen. En stor folkemengde fulgte Cyprian på hans siste reise. Så tok han av seg klærne, knelte ned og ba. Deretter fikk han bind for øynene og halshugget med sverd.

Utenfor kirken ingen frelse[rediger | rediger kilde]

Hans kanskje mest kjente sitat finnes i brevene (Epistolae), i Epist. 73.21: «extra ecclesiam non est salus» – «utenfor kirken er det ingen frelse» (ofte feilsitert som «extra ecclesiam nulla salus» ). «Frelse» forstås primært som «recta doctrina» (rett lære) og «legitima sacramenta» (lovlig sakramentene) – begge finnes ifølge Cyprian kun i det samfunnet som er knyttet til sin legitime biskop.

Også Origenes hadde formulert: «Utenfor kirken ingen vil bli frelst» (Origenes, In Jesu Nave 3,5, PG 12, 841). Etter Cyprians tid er uttrykket brukt om den katolske kirke som den eneste sanne kirke. Den romersk-katolske kirken aksepterer i dag ikke at setningen forstås som en eksklusiv begrensning av frelsen.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Cyprians skrifter ordnes i to grupper:

Brevsamlingen ( Epistolae ) inneholder 81 brev, de fleste er skrevet fra Cyprian, mens 16 er skrevet til ham. Samlingen ble opprettet etter Cyprian død og inneholder kun en liten del av hans korrespondanse.

Traktatene (avhandlinger om spesielle emner):

  • Ad Donatum (Til Donatus). I dette skriftet sammenligner Cyprian det nye livet som døpt kristen med livet som hedning. Skriftet er skrevet kort tid etter dåpen
  • De habitu virginum (Om holdningen til unge kvinner), skrevet år 249
  • De Lapsis (Om de falne). Her behandler Cyprian spørsmålet om hvordan en skal behandle de kristne som hadde falt under forfølgelsen, ved å ofre hedenske ofre og forbanne den kristne tro. Det er adressert til de romerske trosbrødrene, år 251
  • De ecclesiae catholica unitate (Om den katolske kirkes enhet). Dette er et stort verk av Cyprian, skrevet år 251 før kirkemøtet i Kartago, og inneholder en formaning om å holde kirken samlet. Kirkens enhet blir garantert av enheten i bispeembete. "Habere non potest Deum patrem qui ecclesiam non habet matrem." (Den som ikke har kirken som sin mor, kan ikke ha Gud som sin far, De Unit. Eccl. 6). Skrevet sannsynligvis i år 251.
  • De Dominica Oratione (Om Herrens bønn). Inneholder generelle bemerkninger til Fadervår, og det er sterkt påvirket av Tertullians «De Oratione»
  • Ad Demetrianum (Til Demetrius). Apologetisk skrift, polemikk mot hedenske angrep.
  • Quod idola dii non sint
  • De mortalitate (Om dødeligheten). Inneholder trøstende ord i forbindelse med en pest-epidemi (år 252 eller senere)
  • De opere et eleemosynis (Om gode gjerninger og almisser). Skriftet er en påminnelse om økonomisk støtte til fellesskapet
  • De Bono patientiae er påvirket av Tertullians De patientia
  • De zelo et livore (omr sjalusi og misunnelse), et lite skrift om prekenens kunst (skrevet 251/52 eller 256/57)
  • Ad Quirinum, testimoniorum libri tres (Til Quirinus, tre bøker om skriftbevis). En samling av bibelske henvisninger, særlig verdifull fordi en får innsikt i hvordan Cyprians leser Bibelen, særlig Det gamle testamente. Den første boken er et forsvar mot jødene, den andre er viet til spørsmål om kristologi, og den tredje om de kristne plikter og dyder (skrevet år 249/50)
  • Ad Fortunantum (Til Fortunatus). Dette er også en samling sitater fra Bibelen (om forfølgelse og martyrium, ble trolig til under eksilet i Curubis), skrevet mellom 253 og 257.
  • Sententiae episcoporum numero LXXXVII de haereticis baptizandis (Ytringer av de 87 biskopene om kjetterdåp). Dette er en protokoll fra kirkemøtet i Kartago (256 e. Kr.) om kjetterdåp.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • S. Thasci Caecili Cypriani Opera Omnia, CSEL Vol. III, ed. Wilhelm von Hartel, Wien 1868/1871
  • Bévenot, Maurice, Art. Cyprian von Karthago, i: TRE VIII (1981), 246–254.
  • Campenhausen, Hans von, Lateinische Kirchenväter, 7. Aufl., Stuttgart 1995, 37–56.
  • Wickert, Ulrich, Cyprian; i: Martin Greschat Gestalten des Christentums, Alte Kirche I, Stuttgart 1984, 158–175.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]