Caligula (film)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Caligula er en italiensk-amerikansk kontroversiell erotisk-biografisk film fra 1979, regissert av Tinto Brass, og med tilleggscener filmet av Giancarlo Lui og Bob Guccione, grunnlegger av pornomagasinet Penthouse, som ble lagt til senere. Filmen handler om den romerske keiseren Gaius Iulius Caesar Augustus Germanicus, bedre kjent som Caligula. Den er basert på et skuespill av Gore Vidal, medfinansiert av Penthouse og produsert av Guccione og Franco Rossellini. Filmen hadde Malcolm McDowell, Teresa Ann Savoy, Helen Mirren, Peter O'Toole og John Gielgud i de fremste rollene. Det ble den første store spillefilm som hadde både framragende skuespillere og pornografiske scener. Den har forblitt den mest beryktede kultfilm noensinne produsert, [1] og er forblitt forbudt i flere land fortsatt. [2][3]

Handling[rediger | rediger kilde]

Caligula, den unge arvingen til den romerske keisertronen etter den syfilisbefengte, halvveis sinnsyke keiser Tiberius, tror han har fått et dårlig varsel etter at en svarttrost flyr inn i hans rom tidlig en morgen. Kort tid etterpå kommer Macro, leder for pretorianergarden, for å fortelle at Tiberus krever at han kommer straks til øya Capri hvor keiseren har bodde en rekke år med sin nær venn Nerva, den tilbakestående slektningen Claudius og Caligulas yngre stebror Gemellus. Da Caligula frykter at han vil bli drept er han redd for reise, men hans elskede søster og elsker Drusilla overbeviser ham om å reise.

På Capri finner Caligula ut at Tiberius har blitt fordervet, viser tegn på alvorlig svekkelser av kjønnssykdommen og forbitret på Roma og politikken. Tiberius liker å svømme med nakne ungdommer ("«småfisker) og se på sex med barn og deformerte misfostre. Caligula overværer dette med en blanding av avsky og fascinasjon. Spenningen stiger da Tiberius spøkende forsøker å forgifte Caligula foran Gemellus, sin favoritt. Etter at Nerva begår selvmord på muligheten av at Caligula vil bli keiser, er Tiberius underlagt hans nåde. Imidlertid forhindrer Marco ham, og begår selv handlingen, kveler Tiberius og gjør således Caligula til keiser.

Caligula fjerner triumferende keiserseglet fra Tiberius' finger og innser deretter at Gemellus var vitne til mordet. Tiberius gravlegges med æresbevisninger og Caligula utropt til ny keiser. Han utroper Drusilla som sin like, til avsky for det romerske senatet. Etterpå overbeviser Caligula å kvitte seg med Marco da hun frykter hans innflytelse. Caligula går med på det og setter i gang en liksom-rettssak hvor Gemellus er presset til å vitne at Marco alene var skyldig å drapet på Tiberius. Etter at Marco er henrettet i en grusom offentlig tilstelning, utpeker Caligula den tidligere rådgiveren til Tiberius', Longinus, som sin høyre hånd og utnevner senator Chaerea som ny leder av pretorianergarden.

Drusilla anstrenger seg til å finne en egnet hustru til Caligula blant prestinnene til gudinnen Isis, den kult som de i hemmelighet dyrker, men Caligula vil kun gifte seg med henne, noe hun ikke vil da hun er hans søster. Han gifter seg med Milonia Caesonia, en prestinne og en beryktet kurtisane, men kun etter at hun er blitt gravid med hans arving. Til tross for en del motstand, støtter Drusilla dette ekteskapet. I mellomtiden, til tross for Caligulas popularitet hos folket, er han mislikt av senatet for hva som i begynnelsen synes å være en del eksentriske trekk, men etter hvert dukker mørkere trekk i hans personlighet fram da han voldtar en brud og brudgom på deres bryllupsdag og beordrer at Gemellus skal henrettes, kun for å framprovosere en reaksjon fra Drusilla.

Etter å ha oppdaget at Caesonia er gravid, havner Caligula i en alvorlig feber; Drusilla greier å pleie ham frisk igjen. Straks han er på beina igjen føder Caesonia ham en datter, Julia Drusilla; Caligula gifter seg øyeblikkelig med Caesonia, men insisterer på å behandle Julia Drusilla som en gutt. Under feiringen kollapser Drusilla i hans armer fra den samme feberen som han er blitt frisk fra. Kort tid etter mottar han ytterligere et dårlig varsel fra en annen svarttrost. Til tross for hans desperate bønner til Isis dør Drusilla fra feberen. Da Caligula ikke vil akseptere at hun er død bryter han samme og raser rundt i palasset, ødelegger en statue av Isis mens han klamrer seg til Drusillas døde legeme.

I dyp depresjon vandrer han rundt i gatene i Roma forkledd som en tigger; han forstyrrer en teaterforestilling som hånet hans forhold til hans døde søster. Etter en kort opphold i byens fengsel, utroper Caligula seg selv til gud og er bestemt på å ødelegge senatorklassen som han har kommet til å avsky. hans styre blir en rekke med ydmykelser av Romas fundament – senatorenes hustru blir tvunget til arbeide for staten som prostituerte, eiendommer blir konfiskert, den gamle religionen er skjendet og hæren ble sendt på en absurd og håpløs invasjon av de britiske øyer. Det blir opplagt for senatorene og militæret at den eneste løsningen som gjenstår er å få keiseren myrdet, og Longinus konspirerer med Chaerea for å utføre handlingen.

Caligula vandrer inn i sitt soverom hvor en nervøs Caesonia venter på ham. Svarttrosten gjør sin siste opptreden, men kun Caesonia blir skremt av den. Den neste morgenen, etter å ha øvd på et egyptisk skuespill, blir Caligula og hans familie angrepet mens de forlater stadium i et statskupp ledet av Chaerea. Hans hustru og datter blir myrdet og Chaerea selv stikker Caligula i maven. Med sin siste pust hvisker han "Jeg lever!" Mens Caligula og likene fra hans familie kastes nedover trappene i stadium og deres blod vaskes av marmorgulvet, blir Claudius utropt som den nye keiser.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Manusforfatteren Gore Vidal krevde at hans navn ikke skulle væra med tekstene, ettersom han anså at regisøren Tinto Brass og Malcolm McDowell hadde misoppfattet og omskrevet hans manus. Tinto Brass og flera av skuespillerne kom i konflikt med filmprodusenten, Penthouse-redaktøren Bob Guccione, ettersom han redigerte om filmen og i ettertid satte inn pornografiske scener med sine nakenmodeller, noe som gjorde at Malcolm McDowell selv ikke liker filmen.

Filmen finnes i mange ulike versjoner. Opprinnelig var den på 156 minutter, den korteste 83 minutter.

Rolleliste (i utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Case Study: Caligula». Students' British Board of Film Classification.
  2. ^ «Film Censorship: Caligula (1979)». Refused-Classification.com.
  3. ^ Davis, Laura (5. oktober 2010): «Caligula (1979)». The Independent.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]