Aram Khatsjaturjan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aram Khatsjaturjan
Aram Khatsjaturjan avbildet på 50-dramseddel

Aram Iljitsj Khatsjaturjan (født 24. maijul./ 6. juni 1903greg., død 1. mai 1978) var en sovjetisk komponist av armensk herkomst.

Stavemåte[rediger | rediger kilde]

Den norske varianten Khatsjaturjan baserer seg på den kyrilliske transkripsjonen av det armenske navnet. På engelsk transkriberes det Khachaturian eller Khachaturyan, på tysk Chatschaturjan. I vitenskapelige artikler og databaser brukes av og til Hačaturjan eller Chačaturjan.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Aram Khatsjaturjan ble født i Tbilisi i Georgia. Foreldrene var armenere og hadde flyttet til byen på leting etter arbeid. Det lyktes Arams far, Jegija, å få arbeid som bokbinder. Aram vokste opp i en by full av musikalske impulser som kom til å gjøre et varig inntrykk på ham. Han lyttet oppmerksomt til gatesangere, selgere, asjughner (profesjonelle skalder) og sine egne foreldre fremføre musikk fra ulike deler av Kaukasia. Interessen for musikk ble lagt merke til av foreldrene, men den beskjedne familieøkonomien tillot ikke musikkundervisning. Men da et gammelt piano ble anskaffet, gav det Aram en mulighet til å utforske toner og rytmer på egen hånd.

Skole og studier[rediger | rediger kilde]

Gjennom skolegang kom Khatsjaturjan i kontakt med forskjellige musikkaktiviteter. På kostskole lærte han seg å lese noter og på handelsskolen spilte han horn i studentkorpset. Likevel søkte han seg til biologistudiet ved universitetet i Moskva, i tråd med foreldrenes ønsker.

Møtet med Moskva skulle gi Khatsjaturjan nye og sterke kulturelle impulser. Broren Suren Khatsjaturov var en profilert person innenfor Moskvas teatermiljø og tok ham med til prøver og forestillinger. Konserttilbudet var av et annet format enn i Tbilisi, og oppdagelsen av den klassiske musikktradisjonen forbløffet og trollbandt Khatsjaturjan.

I 1922 bestemte han seg for å søke opptak ved Gnesin musikkskole. Han kom ikke inn på sitt førsteønske, klaver, men ble tilbudt en plass i celloklassen til Jevgenija F. Gnesina. Utfra det faktum at Khatsjaturjan ikke hadde formell musikalsk trening, var dette en høyst uvanlig avgjørelse. Han takket ja til plassen og skulle med tiden vise seg å bli en habil utøver på instrumentet.

Imidlertid var det kontakten med skolens komposisjonslærer Mikhail Gnesin som skulle bli utslagsgivende for hans karrierevalg. Med sin grunnleggende interesse for å eksperimentere og improvisere fikk Khatsjaturjan øynene opp for komposisjonsfaget. I 1925 fikk han samtykke til å bli overflyttet til Gnesins komposisjonsklasse. Gnesin ble raskt klar over sin elevs iboende kvaliteter og omtalte ham som en «uslepen diamant». Han oppmuntret Khatsjaturjans trang til å bruke sin kulturelle bakgrunn i komposisjonsarbeidet, og tøylet ham samtidig til å mestre hevdvunne satsteknikker. Fremgangen var strålende. På Gnesins anbefaling søkte han og kom inn på komposisjonsstudiet ved konservatoriet i Moskva i 1929. Etter ett år kom han inn i Nikolaj Mjaskovskijs komposisjonsklasse. Resultatet av disse studiene ble hans første symfoni, det første verk noensinne som kombinerer symfoniske prinsipper med transkaukasisk folkemusikk. Symfonien ble en suksess ved uroppføringen og Khatsjaturjan mottok sitt diplom med æresbevisning.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I årene som fulgte kom det flere større verker fra Khatsjaturjans hånd som oppnådde internasjonal suksess, først og fremst hans klaverkonsert (1936), fiolinkonsert (1940), balletten Gajané (1942/43), 2. symfoni (1943/44) og cellokonsert (1946). Samtlige verker viderefører den folkloristiske linjen fra første symfoni.

Gradvis ble imidlertid fokus rettet mer mot administrativt arbeide. De sovjetiske makthaveres stadig tøffere tone overfor kulturlivet, særlig i årene 1946-48, kan ha vært en grunn til det. I mange år var Khatsjaturjan formann i den sovjetiske komponistforeningen, noe som medførte mindre tid til komponering. Senere kom han til å tilbringe stadig mer tid på reisefot verden rundt for å dirigere sine egne verker. Men i denne tiden oppnådde han også en av sine største suksesser ved oppføringen av balletten Spartakus (1954).

I Khatsjaturjans sene verker er det tendenser til et dristigere tonespråk, som i klaversonate (1961). Men med sin oppriktige tro på sosialrealismens idé vek han aldri langt fra prinsippet om at musikk skal være forankret i det nasjonale og folkelige. Hans originale harmonier, eksotiske rytmer og fargerike orkestrering bidrar likevel til å gjøre ham til en av de mest betydningsfulle komponister fra det tidligere Sovjetunionen.

Verkliste (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Fiolin
    • Monolog-sonate (1975)
  • Bratsj
    • Sang-sonate (1976)
  • Cello
    • Fantasi-sonate (1974)
  • Klaver
    • Valse caprice i ciss-moll og Dans i g-moll (1926)
    • Poem i ciss-moll (1927)
    • Syv fuger (1928–29)
    • Toccata (1932)
    • Suite for to klaverer (1944–45)
    • Barnealbum bind 1 (1947)
    • Sonatine (1959)
    • Sonate (1961)
    • Barnealbum bind 2 (1965)
    • Syv recitativer og fuger (omarbeiding av verket fra 1928)
  • Sang og klaver
    • Vår fremtid (K. Burunov; 1931)
    • Det fikk kornet til å vokse (A. Gidasj; 1932)
    • Pepos sang (E. Tsjarents; 1934)
    • Kaptein Gastello (A. Lugin; 1941)
    • Sang fra hjemmet (G. Rubljev; 1948)
  • Mindre ensembler
    • Sonate for fiolin og klaver (1932)
    • Trio for klarinett, fiolin og klaver (1932)
    • Recitativ og fuge for strykekvartett (1970; omarbeiding av et verk fra 1932)
  • Større ensembler
    • 1. symfoni (1934)
    • Klaverkonsert (1936)
    • Musikk til filmen Sangesur (1937–38)
    • Symfonisk dikt med sluttkoret "Asjughenes sang" (Mirsa Bairamov fra Tausa; 1938)
    • Fiolinkonsert (1940)
    • Musikk til skuespillet Enken fra Valencia av Lope de Vega (1940)
    • Scenemusikk til Maskerade av Lermontov (1941)
    • Gajané ballett (1941, revidert 1952 og 1957)
    • Tre suiter fra Gajané (1943)
    • Symfonisk suite fra Maskerade (1943)
    • 2. symfoni "Klokkesymfonien" (1943/44)
    • Armenias nasjonalsang (1944)
    • Musikk til filmen Menneske 217 (M. Romm; 1944-45)
    • Tre konsertarier for høy stemme og orkester på ordene til armenske diktere (1944–46)
    • Cellokonsert (1946)
    • Symfoni-dikt (3. symfoni; 1947)
    • Ode til Lenins minne (1949)
    • Nedslaktingen ved Volga – symfonisk suite i åtte satser (1950)
    • Symfonisk suite "Enken fra Valencia" (1953)
    • Spartakus ballett (1954)
    • Tre ballettsuiter fra Spartakus (1955–57)
    • Musikk til filmen Othello etter Shakespeares skuespill (S. Jutkevitsj; 1955)
    • Musikk til skuespillet Macbeth av Shakespeare (1955)
    • Gledens ode for mezzo-sopran, blandet kor, violinensemble, ti harper og orkester (S. Smirnov; 1956)
    • Musikk til skuespillet Kong Lear av Shakespeare (1958)
    • Konsertrapsodi for fiolin og orkester (1961–62)
    • Konsertrapsodi for cello og orkester (1963)
    • Konsertrapsodi for klaver og orkester (1967)
    • Fjerde ballettsuite fra Spartakus (1967)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Abraham, Gerald: Eight Soviet Composers. Westport, 1970.
  • Aigner, Thomas: Die Konzerte von Aram Chačaturjan. Wien 1989.
  • Biesold, Maria: Aram Chatschaturjan (1903–1978). Komponist zwischen Kaukasus und Moskau. Studie zur transkaukasischen Musik und zum Klavierwerk des armenischen Nationalkomponisten. Wittmund, 1989.
  • Juzefovitsj, Viktor Aronovitsj: Aram Khachaturyan. New York, 1985.
  • Lånkan, Tormod: Aram Khatsjaturjans klaverkonsert: en studie og en analyse med vekt på klassiske og folkemusikalske elementer. Oslo, 2002.
  • Sjnejerson, Grigorij Mikhajlovitsj: Aram Khachaturyan. Moskva, 1959.
  • Streller, Friedbert: Aram Chatschaturjan. Leipzig, 1968.
  • Ter-Simonjan M. P. og JA. I. Khatsjikjan: Aram Khatsjaturjan. O muzyke, muzykantakh, o cebje. Jerevan, 1980.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]