Café au lait

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Café au lait (fransk for «kaffe i/med melk») er en kaffedrikk med røtter i Frankrike, bestående av kaffe og varm melk, hovedsakelig tillaget av espresso og steamet melk, og i et forhold fra én del espresso til tre deler melk (oftere opp mot 1:6 eller mer).

På kaffebarer og kaféer i USA betegner café au lait kaffe tillaget på kaffetrakter eller presskanne tilsatt oppvarmet melk, og er der motstykket til caffèllatte, som da defineres tilberedt av espresso og «steamet» melk. Europa og resten av verden brukes fransk café au lait og italiensk caffèlatte om hverandre om samme kaffedrikk, mens det litt «gammeldagse» uttrykket er erstattet med betegnelsen "Café Crème" (Petit Crème/Grand Crème) på kaféer og restauranter i hjemlandet Frankrike.

Skandinavia fikk cafétradisjonen fra Frankrike, via England, og betegnelsen «café au lait» kom hit med de første kaffemenyene på 1950-tallet.

Fra gammelt av har café au lait gjerne vært servert i store kopper eller boller (i Italia og Spania har kjøkkenglass vært mer vanlig). Franskmenn har hatt for vane å dyppe bakverk som croissants i kaffen.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I Vesten har man servert kaffe med melk i århundrer; det er på de store kafeene i hovedstedene og storbyene gjennom 1800-tallet at kaffedrikkene oppstod. Særlig Frankrike sammen med Wien og andre større, kontinentale storbyer skapte tradisjonene. Louis-Sébastien Mercier forteller i Tablå over Paris fra 1780-tallet hvor populær café au lait var i årene før den franske revolusjon: «På gatehjørnene, under strålene fra en blek lanterne, står kvinnene med store kar av blikk på ryggen, som de serverer kaffe fra i leirebollen for to sols stykket. Det er ikke mye sukker i den, men arbeideren elsker denne kaffen med melk. Hvem skulle trodd at drikkeforretningene ville påkalle sitt laugs statutter for å få stoppet denne helt lovlige omsetningen?» Mercier forteller at skikken med å drikke café au lait var blitt så utbredt at den var blitt arbeiderens vanligste frokost. Den var ikke dyr, hadde mye smak og mer næring i seg enn mye annet. «Resultatet er at de drikker vanvittige mengder av den.» Slik trengte de ikke mer enn to måltider for dagen: Formiddagsmat og kveldens persillade av persille, hvitløk og kjøttrester.[1]

Franskmannen DesCroisilles hadde oppfunnet mokka-kannen i 1802, og denne var mot slutten av århundret allemannseie.

«Kaffe med melk» ble – og er – alles frokostdrikk i Frankrike, samt i Italia, Spania og Portugal, på hverdagsspråk kalt Café au lait / Caffèllatte / Café con leche / Café com leite.

«Hjemme-varianten» fikk etterhvert sin «replikk» når de store italienske kaffemaskinene gjorde sitt inntog på begynnelsen av 1900-tallet: Kaffe ble etterhvert til espresso, og melken kunne varmes med vanndamp («steames»). Dessuten dukket kaffebarene opp som små kaféer hvor kaffe blir servert i stort tempo, og konsumert stående ved disken.

Alle serveringssteder med CAFÉ over døra – og med respekt for seg selv – innehar etterhvert en kaffemaskin. Den som ikke inntar sin café au lait hjemme til frokosten, gjør det på vei til jobb på et bakeri eller en kaffebar. Men som i nabolandene anses café au lait som en frokostkaffe, og ikke som noe man inntar til lunsj, på restaurant eller til kvelds.

I Frankrike vil du av samme grunn sjelden finne café au lait på kaffemenyen; i stedet finner du café crème som serveres i mindre kopper (petit crème/grand crème).

Café au lait var likevel navnet som først fant veien inn i det engelske språket, og siden nordover allerede like etter andre verdenskrig. På 1980-tallet kom den nye kafé-bølgen, og norske byer fikk kaféer med c og nye espressomaskiner. Café au lait ble trenddrikk.

Med kaffebar-bølgen på midten av 1990-tallet kom caffèllatte som ny benevnelse også til Norge. Det argumenteres at de to benevnelsene beskriver to helt forskjellige kaffedrikker, men begrepene går helt om hverandre.

I England introduseres termen "latte" først rundt 1990, i Norge først vanlig fra 1996, da kaffebaren Kaffe & Krem åpnet i Oslo.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Louis Sébastien Mercier: Tablå over Paris (s. 97), forlaget Unipub, Oslo 2010, 978-82-7477-336-3