Bondeopprøret i England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Drapet på bøndenes leder Wat Tyler.

Bondeopprøret eller Den store oppstanden i England i 1381 regnes blant de sentrale hendelser i engelsk historie.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Årsaken til opprøret var dels innføringen av en koppskatt på en skilling pr. voksen innbygger, en skatt som først ble innkrevd i 1377 for å finansiere et felttog i Frankrike. Kong Rikard II gjorde dette for å fortsette sin bestefar Edvard IIIs verk under hundreårskrigen.

I tillegg til koppskatten kom at bøndene hadde dårligere kår enn på lenge, fordi lønninger i mange år hadde vært låst og fordi de som serfer (livegenskap) ikke kunne søke arbeid andre steder og dermed oppnå gunstigere forhold. Etter svartedauden var det mangel på arbeidskraft, og bøndene så at de kunne kreve høyere lønn dersom restriksjonene på lønnsøkninger ble opphevet. Koppskatten ble så dråpen som fikk begeret til å renne over.

Marsjen mot London[rediger | rediger kilde]

I juni 1381 marsjerte en stor gruppe bønder, men også enkelte fra andre samfunnsklasser, fra de østlige grevskapene i England mot London. Den fremste av deres ledere var Walter «Wat» Tyler, som ledet en gruppe fra Kent. Da de 12. juni kom til Blackheath, holdt den opprørske presten John Ball en preken som oppildnet folkemengen, og dagen etter gikk de over London Bridge inn i hovedstaden. Samtidig hadde en annen leder, Jack Straw, kommet fra Essex; han hadde ledet sin gruppe inn i London ved Stepney.

14. juni møtte kongen lederne for opprøret, og han fikk overlevert en rekke krav. Blant disse var at enkelte spesielt upopulære ministre måtte avskjediges, og at føydalsystemet måtte avskaffes. Mens møtet pågikk stormet en gruppe opprørere Tower of London og henrettet erkebiskop Simon Sudbury, som var rikskansler, og Lord Treasurer (tilsvarende finansminister). De ødela også Savoy Palace, som tilhørte John av Gaunt, kongens onkel. Kongen på sin side gikk med på enkelte av reformene, som en rettferdig leie til jordeierne og avskaffelsen av serfvesenet.

Avslutning[rediger | rediger kilde]

Opprørerne og kongen skulle møtes igjen 15. juniSmithfield, for videre forhandlinger. Men på grunn av hendelsene under forhandlingene dagen før ble Wat Tyler drept, og opprøret falt dermed sammen. De fleste av lederne ble fanget og henrettet, inkludert presten John Ball. Kongens ettergivelser ble så trukket tilbake, og koppskatten ble innkrevet.

Det hadde også funnet sted voldsomme angrep andre steder i det østlige England. De som hadde tatt del i dette søkte raskt å distansere seg fra opprøret når de så hva som skjedde med lederne.

John Gower, en venn av forfatteren Geoffrey Chaucer, omtalte opprøret som urettferdig. I sin bok Vox Clamantis skrev han at det var Antikrists verk, og et tegn på en ondskap som seiret over dyden.

Senere har opprøret en rekke ganger blitt trukket fram som et forbilde under andre folkelige opprør. Særlig under koppskattopptøyene i 1990, som hadde en direkte tematisk forbindelse, ble Wat Tyler brukt som et ikon på motstand mot det mange oppfattet som en urettferdig skattlegging.