Blasketøyene

Blasketøyene
	Blasketøyene sett fra Dunmore Head
	Geografi
Plassering	Atlanterhavet
	Administrasjon
Land	Irland
	Demografi
Befolkning	0
	Posisjon
	; Blasketøyene; 52°05′21″N 10°32′49″V
	Blasketøyene på Commons

Blasketøyene (irsk: Na Blascaodaí; engelsk: Blasket Islands)^[1] er en liten øygruppe ved Atlanterhavet på vestkysten av den irske øya Irland. Øygruppen ligger like utenfor Dinglehalvøya i grevskapet Kerry i Irland.

Den er nå ubebodd og den siste øya som hadde en betydelig befolkning, Great Blasket Island, ble forlatt i 1954 på grunn av befolkningsnedgang og er mest kjent for en rekke begavede irske forfattere som levende beskrev deres livsstil og som holdt liv i gamle irske folkeeventyr om landet. Den tidligere befolkningen var irsktalende, og da et område innenfor gaeltacht (hvor irsk er hovedsakelig morsmålet). En stor del av den opprinnelige befolkningen emigrerte til USA, og bosatte seg i Springfield i Massachusetts. Andre bosatte seg på Dinglehalvøya.

Blasketøyene er Irlands vestligste utpost. Noen regner dem også som Europas vestligste punkt, men minst tre andre øyer eller øygrupper ligger klart lenger vestlig; disse er (fra øst mot vest) Madeira, Island og Asorene. (Også enkelte av Kanariøyene ligger lenger vestlig, men Kanariøyene skal geografisk tilordnes Afrika).

Geografi[rediger | rediger kilde]

De seks viktigste Blasketøyene, i rekkefølge av største til minste, er:

Great Blasket Island (An Blascaod Mór) er den største av Blasketøyene. Den ligger om lag to kilometer fra fastlandet, og strekker seg seks kilometer i sørvestlig retning. Det høyeste punktet på An Blascaod Mór er Croaghmore, 292 meter over havet. Det har ikke vært fastboende på øya siden 1953, men i sommerhalvåret er det en del mennesker som oppholder seg på øya.
Inishtooskert (Inis Tuaisceart)
Inishvickillane (Inis Mhic Uileáin)

Inishnabro (Inis na Bró) er den nordligste av Blasketøyene, noe også navnet betyr. Den kalles også An Fear Marbh, «den døde mannen», siden den sett fra Beiginis kan se ut som en mann som ligger på rygg med hendene langs siden. Øya har en koloni på rundt 20 000 havsvaler, som er en av verdens største havsvalekolonier (den største er regnet for å være Nólsoy på Færøyene). Det er også ruiner av gamle steinbygninger på øya. Øya er 172 meter høy.
Tearaght (An Tiaracht) er den vestligste av Blasketøyene, og dermed også det vestligste punktet i Irland. Den ligger på 10 grader og 40 minutter vestlig lengde. Øya er omtrent en kilometer lang (øst-vest) og 500 meter bred (nord-sør). Den større østlige delen er 200 meter høy, mens toppen av den mindre delen i vest er 116 meter høy. De to delene er forent gjennom en smal klipperygg med en naturlig tunnel tvers gjennom. Som de andre øyene har også An Tiaracht et rikt fugleliv, med blant annet havlire og havsvale. Det er også forskjellige alkefugler, blant annet lunde.
Beginish (Beiginis) er en mindre øy som ligger mellom An Blascaod Mór og fastlandet. Den er ikke mer enn 14 meter høy. Øya har en stor koloni av rødnebbterner, og er en viktig yngleplass for havert (gråsel).

Historie[rediger | rediger kilde]

Øyene var bebodd frem til 1954 av en fullstendig irsktalende befolkning og var en del av gaeltacht. På det meste hadde øyene i moderne tid 175 innbyggere. Befolkningen falt til 22 innen 1953. Regjeringen evakuerte de fleste av de gjenværende innbyggerne til fastlandet 17. november 1953 på grunn av stadig mer ekstremt vintervær som gjorde at øyas aldrende befolkning ble avskåret fra nødetatene.^[2] Evakueringen ble sett på som nødvendig av både øyboerne og regjeringen. Ó Suilleabháin-familien var motvillige til å forlate, og ble den siste familien som forlot Great Blasket Island i 1954.^[3]

Øyboerne var gjenstand for omfattende antropologisk og språklig undersøkelser rundt slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, spesielt fra forfattere og lingvister som Robin Flower, George Derwent Thomson og Kenneth H. Jackson. Takket være deres og andres oppmuntring ble en rekke bøker skrevet av øyboere som registrerte mye av øyenes tradisjoner og levesett. Disse er blant annet An toileánach (The Islandman) og Allagar na hInise (Island cross-talk) av Tomás Ó Criomhthain, Peig and Machnamh Seanamhná (An Old Woman's Reflections) av Peig Sayers, Fiche Blian ag Fás (Twenty Years A-Growing) av Muiris Ó Súilleabháin og Letters from the Great Blasket av Eilís Ní Shuilleabháin.

Politikeren Charles J. Haughey kjøpte i 1974 Inishvickillane, en av Blasketøyene, fra etterkommerne av Ó Dalaigh-familien, som hadde bodd på øya 70 år tidligere. Som taoiseach (irske regjeringssjef) brukte Haughey øya som et sommerferiested og var vert for mange framtredende besøkende, blant annet den franske presidenten François Mitterrand. I 1989 introduserte han lovgivning for å gjøre Blasketøyene om til en nasjonalpark, også med fullmakter til obligatorisk kjøpsordre.^[4] Dette ble dømt grunnlovsstridig av dommer Kimberley Budd i 1998.^[5]^[6]

Den øya i øygruppen som ligger lengst vest, Tearaght, var bebodd av fyrvoktere fram til 1988, da fyret ble automatisert.^[7]

Bevaring[rediger | rediger kilde]

Blasket-øyene er et viktig sted for formering av havert i Irland og har minst 13 arter av hekkende sjøfugl. Øyene og det omkringliggende vannet er utpekt av Det europeiske miljøbyrået som et Natura 2000 spesialområde for bevaring, og fem av øyene (men ikke Great Blasket Island) er også utpekt som et særskilt beskyttet område.^[8]^[9]

Moderne transport[rediger | rediger kilde]

Det er en fergetjeneste som kun anløper til Great Blasket og seiler fra Dún Chaoin på Dinglehalvøya.^[10] Denne fergetjenesten er hovedsakelig for dagsturister. Folk kan også slå leir på øya over natten. Passasjerer blir overført til en RIB (rigid inflatable boat, «stiv oppblåsbar båt») når fergen nærmer seg øya, da det ikke er tilstrekkelige landingsfasiliteter for et større fartøy.^[11]