2G

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

2G er en betegnelse for andre generasjons mobiltelefoni, det vil si den første digitale mobile taletelefonien som etterfulgte analoge systemer (NMT m.fl). 2G-tjenester innebærer taletelefoni samt kapasitet for enkle dataoverføringer (f.eks SMS) over mobiltelefon. Tyngre dataoverføringer krever dekning for 3G mobilteknologi, mens TV på mobilen krever egne, mobile kringkastingsteknologier.

Utbyggingen av 2G fra 1992 ved hjelp av GSM-teknologien innebar et stort framskritt ved at mobiltelefonene for første gang kunne overføre tekst og annen data med 9 til 38 kbps datakapasitet. Midt på 1990-tallet ble det utviklet tilleggsteknologier som økte datakapasiteten i GSM, først og fremst britiske GPRS, også kalt 2,5G, og svenske EDGE, med henholdsvis 170 og 236 kbps teoretisk datakapasitet. Økningen i overføringshastighet muliggjorde utviklingen av internettjenester på mobilen ved hjelp av WAP (Wireless Application Protocol).

3G-utviklingen fra omkring 2000 har ytterligere økt mulighetene for dataoverføring, både internett på mobilen og nedlasting av bilde og film, samt streaming av TV-sendinger.

Teknologier[rediger | rediger kilde]

Mobiltelefoni er teknisk sett overføring i tale i form av digitale informasjonspakker, som skilles fra hverandre i nettet ved enten å sendes i kodet (CDMA) eller tidsdelt (TDMA) kanalaksess.

Den vanligste 2G-teknologien (standarden) er i dag GSM (Global System for Mobile Communication) som bygger på TDMA kanalaksess. GSM-standarden ble utviklet i Norge og Sverige tidlig på 1980-tallet, og la grunnlaget for mobilindustrien ved Ericsson og Nokia. Den ble tidlig standardisert i Europa. I alt 81 % av alle mobilabonnement i verden i 2008 baserer seg på GSM.

I USA ble teknologien DSC utviklet på 1990-tallet, men den er blir erstattet av GSM i de landene hvor den slo rot. En annen 2G-teknologi i USA og Canada er iDEN, som er TDMA-basert og kun brukes av 0,9 % av verdens mobilkunder i teleselskapene Nextel og Telus Mobility. Også teknologien D-AMPS i USA er TDMA-basert, og har 0,2 % utbredelse på verdensbasis.

Andre systemer omfatter først og fremst varianter av CDMA kanalaksess, særlig i Kina og Japan (W-CDMA), som 17,5 % av abonnentene globalt bruker. 2G-teknologien til noen operatører i Japan kalles PDC og har 0,5 % markedsandel på verdensbasis, mens den i Amerika og Kina kalles IS-95 eller cdmaOne.

Frekvensplassering og utvikling[rediger | rediger kilde]

2G-tjenester tilbys i mobilnettverk i ulike frekvenser,dvs i ulike deler av det elektromagnetiske spekteret.

GSM sendes normalt i 900 MHz-båndet (860-970 MHz), men kan også sendes i 1800 MHz-båndet. GSM ble videreutviklet på 1990-tallet til å gi større overføringskapasitet, såkalt 2,5G. Dette ble først lansert i Storbritannia (GPRS) og Sverige (EDGE). Disse teknologiene er direkte utviklinger av GSM som anvendes i GSM-lisensene (GSM-båndene) hos hver enkelt oepratør.

Omkring år 2000 ble det i Europa lansert en ytterligere kraftig overføringsteknologi på basis av GSM-teknologi, nemlig UMTS eller Tredje generasjons mobiltelefoni – 3G. Denne krever større båndbredde – minst 5 MHz for hver bærer (carrier) – og ble derfor av plasshensyn tidlig lagt i enten 1800 MHz-båndet eller 2100 MHz-båndet. Men UMTS-teknologien kan også sende tjenester i 900 MHz-båndet.

2G i Norge[rediger | rediger kilde]

Norge var et pionerland i utvikling av mobiltelefoni, med NMT første generasjons (analogt) system utbygd allerede fra andre halvdel av 1970-tallet. GSM ble introdusert av NetCom i februar 1993 og Telenor i mars 1993. Senere kom Teletopia (nå MTU) med eget nett og fra 2007 bygger også Network Norway opp et tredje GSM-nett i Norge. Andre tilbydere leverer tjenester ved å leie aksess til de tre operatørenes nettverk, og det var 1. juli 2007 ialt 34 mobiltilbydere i Norge.[1]

I Norge sendes 2G utelukkende over GSM-teknologien i 900 MHz og 1800 MHz båndene.

Dekningen er meget god, NetCom oppgir 98 % befolkningsdekning mens Telenor oppgir 99,86% befolkningsdekning og 86.33 % arealdekning. De to operatørene har henholdsvis 3 600 og 5 800 basestasjoner for GSM i Norge, pluss forsterkere i tunneler osv (repeatere). Det er også dekning på Svalbard og på oljeplattformene i Nordsjøen. Telenor har dessuten 3G-dekning på Svalbard og turbo-3G HSDPA-dekning i Longyearbyen.

2G i verden[rediger | rediger kilde]

Dekningen av 2G mobiltelefoninett er svært ulikt fordelt i verden, men det er bare tre stater som ikke har noe offisielt nettverk: Nord-Korea, Myanmar (Burma), og Somalia. Sistnevnte land har dog uoffisielle nettverk som virker i de større byene. Landene Afghanistan, Angola, Bhutan, Guinea, Guyana, Den sentralafrikanske republikk og Turkmenistan har bare dekning i hovedstadsområdet.

Andre områder som ikke har dekning omfatter de fleste områder av Sahara, indre Australia, vestlige Kina, Sibir, Grønland, Borneo og Amazonas, samt den indonesiske delen av Ny-Guinea (Irjan Jaya).

Følgende land har størst mobildekning for 2G taletelefoni:[2]

Over 80 % arealdekning

  • Vest-Europa, Øst-Europa (ekskl Kosovo), Baltikum, Hviterussland, Kaukasus, Tyrkia, Ukraina
  • Bahrain, Bangladesh, Filippinene, Forente arabiske emirater, Japan, Kuwait, Libanon, Malaysia, Maldivene, Qatar, Sør-Korea, Taiwan, Thailand, Vietnam
  • Gambia, Mauritius, Reunion, Seychellene, Sør-Afrika-Republikken, Swaziland, Uganda, samt bebygde deler av Algerie, Egypt, Libya og Namibia
  • Antillene, El Salvador, Jamaica, Puerto Rico, Trinidad, Uruguay

Over 60 % arealdekning

  • India, Java, Jordan, vestlige Russland, Sri Lanka, Yemen
  • Kapp Verde, Lesotho, Marokko, Tunisia
  • Costa Rica, Haiti, USA, bebygde deler av Brasil og Chile

Over 40 % arealdekning

  • Oman, Syria, østlige Kina
  • Ghana, Senegal, Sierra Leone, Tanzania, Togo
  • Argentina, Dominikanske republikk, Guatemala, Honduras, Mexico, Panama


Markedsandeler for 2G-teknologiene
Markedsandelene for mobiltelefoniteknologier i 2008 er:[3]

  • GSM 81,0 % (inkl GPRS, EDGE,UMTS, HSDPA, HSUPA)
  • CDMA 11,8 %
  • W-CDMA 5,6 % (inkl FOMA)
  • iDEN 0,9 %
  • PDC 0,5 %
  • TDMA 0,2 %

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Post- og teletilsynet, Halvårsstatistikk 2007.
  2. ^ GSMA: kartene GSM World Coverage 2008 og GSMA European Coverage 2008.
  3. ^ GSMA: kartet GSM World Coverage 2008, Wireless Intelligence.