Alruner
| Alruner | |
|---|---|
 Mandragora officinarum |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Mandragora L., 1753 |
| Norsk(e) navn: | alruner |
| Hører til: | søtvierfamilien, Solanales, blomsterplanter |
| Antall arter: | 4 |
| Habitat: | brakkmark |
| Utbredelse: | Middelhavslandene, Sentral-Asia, Himalaya |
| Arter: | |
Alruner (Atropa mandragora) er en slekt i søtvierfamilien. Alrunen vokser vilt i Sør-Europa og i Orienten, men kan ved forsiktig pleie også drives frem lenger nord. F. Chr. Schübeler forteller således at i Botanisk hage på Tøyen i Oslo «holder den sig ret godt under et tilstrækkeligt Løvdække, ja kan endog give modent Frø, men da gaar den ud, ...»
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
I likhet med mange andre planter i søtvierfamilien inneholder alrunen atropin, hyoscyamin og andre svært giftige alkaloider. Planten er derfor siden oldtiden blitt brukt til bedøvelsesmiddel.
Over jorda sitter en krans med store blad. Fra denne kransen kommer blomstene, som seinere utvikler seg til bær. Rota til alrunen likner på et lite menneske, og dette er antakelig en av grunnene til at planten er blitt tillagt magiske egenskaper som dradukke eller hjelpeånd.
[rediger] Folkelige forestillinger om Alrunen
Alrunen skulle helst plukkes på kirkegården eller galgebakken ved fullmåne. Man bandt en svart hund til planten, gikk på trygg avstand og ropte på hunden. Alrunen var nemlig kjent for å gi fra seg et dødbringende skrik når den ble trukket opp.
[rediger] Beskrevet som Dudaim i Bibelen
I Bibelen synes planten å være omtalt et par steder under navnet Dudaim. I første Mosebok (1. Mos 30, 14-16) fortelles det således at Ruben under innhøsting av hvete fant Dudaim på marken og brakte den med seg hjem til sin mor Lea. Dudaim skulle så være skyld i at hun fødte sin femte sønn. Det andre stedet i Bibelen hvor planten nevnes er i Salomos høysang (Høy 7, 13).
Alrunen er ofte skildret i litteraturen. Margit Sandemo har viet den bred plass i bokserien Sagaen om Isfolket, og likeledes J.K. Rowling i bøkene om Harry Potter.
[rediger] Litteratur
- Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Culturhistorie. 3die Bind. W.C. Fabritius & Sønner. Christiania 1889, s. 166.
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Kategori:Mandragora – bilder, video eller lyd |
 |
Wikispecies: Mandragora – detaljert artsinformasjon |
