Alruneslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alruneslekta
Mandragora
Mandragora
Vitenskapelig(e)
navn
:
Mandragora
L., 1753
Norsk(e) navn: alruneslekta
Hører til: søtvierfamilien,
Solanales,
tofrøbladete planter,
blomsterplanter,
planteriket
Antall arter: 4
Habitat: brakkmark
Utbredelse: Middelhavslandene, Sentral-Asia, Himalaya
Arter:

Alruneslekta (Mandragora) er en slekt i søtvierfamilien. Alrunen (M. officinarum) vokser vilt i Sør-Europa og i Orienten, men kan ved forsiktig pleie også drives frem lenger nord. F. Chr. Schübeler forteller således at i Botanisk hage på Tøyen i Oslo «holder den sig ret godt under et tilstrækkeligt Løvdække, ja kan endog give modent Frø, men da gaar den ud, ...»

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Giftig

I likhet med mange andre planter i søtvierfamilien inneholder alrunen atropin, hyoscyamin og andre svært giftige alkaloider. Planten er derfor siden oldtiden blitt brukt til bedøvelsesmiddel.

Over jorda sitter en krans med store blad. Fra denne kransen kommer blomstene, som seinere utvikler seg til bær. Rota til alrunen likner på et lite menneske, og dette er antakelig en av grunnene til at planten er blitt tillagt magiske egenskaper som dradukke eller hjelpeånd.

Folkelige forestillinger om Alrunen[rediger | rediger kilde]

Alrunen skulle helst plukkes på kirkegården eller galgebakken ved fullmåne. Man bandt en svart hund til planten, gikk på trygg avstand og ropte på hunden. Alrunen var nemlig kjent for å gi fra seg et dødbringende skrik når den ble trukket opp.

Beskrevet som Dudaim i Bibelen[rediger | rediger kilde]

I Bibelen synes planten å være omtalt et par steder under navnet Dudaim. I første Mosebok (1. Mos 30, 14-16) fortelles det således at Ruben under innhøsting av hvete fant Dudaim på marken og brakte den med seg hjem til sin mor Lea. Dudaim skulle så være skyld i at hun fødte sin femte sønn. Det andre stedet i Bibelen hvor planten nevnes er i Salomos høysang (Høy 7, 13).

Alrunen er ofte skildret i litteraturen. Margit Sandemo har viet den bred plass i bokserien Sagaen om Isfolket, og likeledes J.K. Rowling i bøkene om Harry Potter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Culturhistorie. 3die Bind. W.C. Fabritius & Sønner. Christiania 1889, s. 166.
Alrune i Dioskorides'
De materia medica

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Mandragora – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Mandragora – detaljert artsinformasjon