Zeng Jize

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Zeng Jize
ZengJiZe.jpg
Født 1839
Død 12. april 1890
Beijing
Far Zeng Guofan
Bror Zeng Jihong
Nasjonalitet Kina
Zeng Jize.jpg

Zeng Jize (tradisjonell kinesisk: 曾紀澤; Wade-Giles: Tseng Chi-tse, født 7. desember 1839 i fylket Xiangxiang i Hunan i Kina, død 12. mars 1890 i Beijing) var en kinesisk embetsmann og diplomat under Qingdynastiet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Zeng Jize var Zeng Guofans eldste sønn. Faren var en ledende reformvennlig minister ved Qing-hoffet. Zeng Jize overtok ved hans død i 1877 farens markgreveverdighet.

Zeng Jize fikk en tradisjonell kinesisk høyere utdannelse - med grundige studier av de kinesiske klassiske tekster - , men i tillegg til dette var han en av et fåtall kinesiske embedsmenn som hadde lært seg engelsk. Han hadde dermed en særlig kompentanse innen og interesse for europeiske forhold. Dette var fortrinn som skulle være nyttige for hans tjeneste for fedrelandet.

Diplomat[rediger | rediger kilde]

I 1879 fikk Zeng Jize det vanskelige oppdrag å som sendemann til Sankt Petersburg å søke å få tilbakeført Ili-området i Sentral-Asia fra Russland til Kina. Dette klarte han for det aller meste i og med en traktat av februar 1881. Hans prestasjon ble alment ansett som en kinesisk diplomatisk triumf.[1][2]

Zeng Jize ble senere ambassadør i Paris og London. Han protesterte i 1883, forgjeves, mot at Frankrike, underkjente Kinas lensoverherredømme over Annam og stilte Annam og Tonkin under sin proteksjon. I januar 1884, etter den franske admiral Amédée Courbets erobring av Son Tay (16. desember 1883), skrev Zeng en provoserende artikkel som gjorde bruk av mange hardt rammende henvisninger til den fransk-tyske krig som endte med et knusende nederlag for den franske side (for eksempel: De franske soldaters tapperhet er blitt så viden hyllet at man nesten skulle tro at de hadde eroberet Metz eller Strasbourg snarere enn Son Tay). Det gjorde det ikke bedre at han sørget for at artikkelen ble ppublisert i Tyskland, i en avis i Breslau.[3] Dette, og tidligere provokasjoner, førte til at den franske regjering krevde ham erstattet med en annen i april 1884. Ettersom han ikke klarte å utrette noe i dette anliggende forlot han Paris, hvorpå Kinas minister i Berlin, Li Fengbao, fortsatte forhandlingene.

I 1886 ble Zeng hjemkalt også fra London (og St. Petersburg) og ble ved hjemkomsten bisitter ved utenriksembedet i Beijing (Zongli yamen).

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Zeng Jize (Marquis Tseng). «China: The Sleep and the Awakening», i The Asiatic Quarterly Review 3 (1887): 1-10.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Immanuel C. Y. Hsü: The Ili Crisis: A Study of Sino-Russian Diplomacy, 1871-1881. Oxford: Clarendon Press, 1965.
  • Arthur William Hummel, red.: Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644–1912). 2 bd. Washington: United States Government Printing Office, 1943.
  • Lewis M. Chere: The Diplomacy of the Sino-French War (1883–1885): Global Complications of an Undeclared War, Notre Dame, Indiana, 1988.
  • Lloyd E. Eastman: Throne and Mandarins: China's Search for a Policy during the Sino-French Controversy Stanford, 1984.
  • Lung Chang [龍章]: Yueh-nan yu Chung-fa chan-cheng [越南與中法戰爭, Vietnam and the Sino-French War], Taipei, 1993

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lung Chang, 66
  2. ^ http://www.dartmouth.edu/~qing/WEB/TSENG_CHI-TSE.html
  3. ^ Lung Chang, 214–15