Riteministeriet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Riteministeriet (forenklet kinesisk: 礼部; tradisjonell kinesisk: 禮部; pinyin: Lǐ Bù, mandsjuisk: Dorolon i jurgan) var et av de kinesiske tre departmenter og seks ministrier som fantes fra Tangdynastiets tid (618-907) og helt frem til Xinhairevolusjonen i 1911 sryrtet det keiserlige Kina. Før det ble organisert var dets oppgaver fordelt på forskljellge embeder, som for eksempel storheroldens embede. Under Songdynastiet (960-1279) var dets funksjoner midlertidig overdratt til Det keiserlige sekretariat.

Primærfunksjoner[rediger | rediger kilde]

I Qing-tiden[rediger | rediger kilde]

Under Qing-dynastiet var Riteministeriet en av de viktigste deler av det keiserlige regjeringsapparat.

Det var ansvarlig for alle protokollære anliggender ved keiserhoffet. Det omfattet de tidsbestemte tilbedelsesforpliktelser keiseren hadde i egenskap av «Himmelens sønn» (Tiānzǐ, 天子), med ofringer til forfedrene og forskjellige guder. Disse ofringene skulle finne sted ved de dertil bestemte templer i Beijing, både utenfor og i Den forbudte by, og meget seremoniell var knyttet til dem. De forutsatte at kalendersystemet fungerte og var korrekt – derfor hadde Ritestyret også overoppsyn med det keiserlige astronomibyrå.

Ritestyret hadde også ansvaret for de besøkende sendemenn fra tributtnasjonene til keiserhoffet. Etter hvert som også ikke tributtbærende sendeferder og legasjoner kom til, fikk Ritestyret tildels en rolle som et utenriksministerium, skjønt disse funksjonene fra 1860 av ble tillagt det understilte embedet Zongli Yamen, som bestod nesten frem til Qing-dynastiets slutt og i 1901 ble erstattet med et utenriksministerium av mer vestlig type.

Den kinesiske form for høviskhet og samfunnsorden (lǐ, 禮), som det var undervist av Konfucius, var en viktig del av den nasjonale embedsmannsutdannelse. Det var også Ritestyret som hadde ansvar for oppsynet med de keiserlige embedsmannseksamener på lokalt og provinsialt nivå, og avviklingen av denne eksamenen på det nasjonale toppnivå.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Michael Loewe: Das China der Kaiser: die historischen Grundlagen des modernen China, Neff-Verlag, Wien/Berlin 1966, s. 184ff.