Via ferrata

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Via Ferrata)
Hopp til: navigasjon, søk
Klatresti i Alpene
Broer har de også, denne er nær La Clusaz i Frankrike

Via ferrata er et italiensk ord og er oversatt til engelsk med «Iron road» og til tysk med «Klettersteig». Til norsk kan det oversettes med «klatresti» eller «jernsti», men det omtales ofte som «klatresti med wire».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Via ferrata går ut på at et fjell utstyres med faste sikringsmidler som stålwire, bøyler, stiger og broer. Dette benyttes så for å klatre fjellet på en mest mulig sikker og forutsigbar måte, uten at man behøver å besitte betydelige klatreferdigheter eller klatrekunnskap. Normalt god form og motorikk er som regel nok for å gå en via ferrata.

Aktiviteten innebærer at vanlige turgåere og klatrere kan følge en fast klatresti, uten å gjøre bruk av egne tau, kiler og andre sikringsmidler, og uten å utsette seg for den samme risiko som er forbundet med vanlig fjellklatring og rappellering. Via ferrata er basert på «enveiskjøring», slik at det i tilfeller der ruta ikke er en del av en større fjelltur, finnes såkalte angrestier eller returstier som er rene vandreruter for å komme tilbake til utgangspunktet.

I enkelte tilfeller kan returen delvis være basert på rappeller og løypestrenger. Via ferrata finnes i en rekke europeiske land som Italia, Frankrike, Østerrike, Slovenia, Romania, Sveits, Spania, Sverige, Norge og Polen, samt på andre kontinenter som USA, Canada, Mexico, Peru, Japan og Malaysia. I Singapore er det en innendørs via ferrata med en høyde på 30 meter. Verdens høyeste via ferrata ligger på 3 800 meters høyde ved Mount Kinabalu i Malaysia.

Historie[rediger | rediger kilde]

De første via ferrata-rutene ble bygget i Dolomittene i Italia under første verdenskrig, for å bedre fremkommeligheten for infanteriet. Under første verdenskrig ble det utkjempet harde kamper i Dolomittene mellom styrker fra Italia og Østerrike. I 1914 var Dolomittene ennå en del av det østerriksk-ungarske riket, men begge parter forsøkte å sikre seg kontrollen over dette viktige fjellområdet. I løpet av den svært kalde vinteren i 1916, omkom over tusen soldater som følge av kulde, fallulykker eller snøskred. For å gjøre fremkommeligheten til soldatene bedre, og ikke minst sikrere, ble det bygget faste anordninger i fjellet med stiger, bøyler og tau. Dette ble startskuddet for via ferrata.

I senere tid er disse rutene renovert, og nye er bygget. Gammelt tauverk og skjøre trekonstruksjoner er erstattet med stål- og metallkonstruksjoner. Det er i dag et omfattende nettverk av via ferrata i Dolomittene, og disse inkluderer også flere overnattingssteder. Ved å benytte dette nettverket kan vanlige fotturister krysse Dolomittene i stor høyde og i bratt terreng, og stedvis med svært luftige overganger. Enkelte heisanlegg knyttet til populære skisteder, holder også åpent om sommeren for å gi enklere tilgang til via ferrata-nettverket.

Utstyr, sikkerhet og forutsetninger[rediger | rediger kilde]

Merke for å vise at utstyr er spesielt egnet for via ferrata
En person med utstyr for å gå via ferrata

En viktig forskjell mellom via ferrata og vanlig klatring er belastningsfaktoren ved fall. Mens det ved et fall i vanlig klatring er et langt tau som absorberer mye av fallkreftene, vil det ved et fall i via ferrata kun være korte tau eller slynger som opptar disse kreftene. Det vil derfor ved et fall i via ferrata kunne bli en større belastning på kroppen og utstyret. Det er derfor blitt utviklet utstyr som skal fungere som støtdempere eller progressive bremser for å absorbere mest mulig av fallkreftene. Hensikten er å spre energien i fallet, og samtidig holde klatreren og utstyret intakt.

Til tross for at det er en vanlig oppfatning at via ferrata er tryggere enn fjellklatring, er det ved fall i via ferrata større risiko for å pådra seg skader enn ved klatring. Årsaken til dette er delvis at fallenergien vanskeligere lar seg absorbere, og delvis at man ved fall kan lande på bøyler, trinn, wire og bolter. Man skal heller ikke utelukke at en medvirkende årsak kan være at en via ferrata-turist ofte har mindre erfaring enn en fjellklatrer. Klemming av fingre mellom karabin og wire er en type lett skade som kan forekomme i via ferrata, men som i praksis aldri inntreffer ved vanlig klatring.

Til via ferrata anbefales å benytte vanlig klatreutstyr som sittesele, hjelm og sko, i tillegg til det spesielle via-ferrata-settet som består av to korte lengder med tau eller vevet bånd koblet sammen i en Y-form. I overgangen mot selen er det en støtdempende enhet, og i hver ende av den Y-formede innbindingen er det en spesiallaget karabin. Denne anordningen gjør det mulig for klatreren alltid å ha minimum en line og karabin festet til fast punkt i via ferrata-ruta.

Karabinen som benyttes til via ferrata er laget og godkjent spesielt til dette formålet. Den må ha en større åpning og være mulig å åpne med en hånd. De må også tåle en større fallbelastning. Denne typen godkjente karabiner er merket med K i en sirkel som kommer av Klettersteig, det tyske ordet for via ferrata. Disse karabinene har normalt en dobbel fjærbelastning som egner seg til hyppige inn- og utkoblinger. De er også ekstra robuste, for i størst mulig grad å eliminere risikoen for ufullstendig låsing. Vedlikehold med rengjøring og smøring er viktig for å forhindre funksjonsvikt.

Via ferrata-ruter[rediger | rediger kilde]

Italia, Dolomittene[rediger | rediger kilde]

I Italia er via ferrata delt inn i 5 vanskelighetsgrader. Det finnes i alt ca 80 ruter som fordeler seg på:

Grad 1: 29 ruter / Grad 2: 25 ruter / Grad 3: 14 ruter / Grad 4: 7 ruter / Grad 5: 5 ruter

Dolomittene er delt inn i to regioner, øst og vest. I vest er det litt mindre utbygd enn i øst og det er først og fremst rundt Madonna di Campiglio de fleste rutene finnes. De mest populære rutene finnes også i øst, og den aller mest populære anses å være VF Ivano Dibona, som innebærer en travers over Monte Cristallos berømte rygg. Turen tar omtrent 8 timer og høyeste punkt på turen ligger på 2 950 moh. En del ruter går gjennom tuneller i fjellet som er fra første verdenskrig.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Via ferrata i Grenoble i Frankrike

Det fantes ved utgangen av 2005 rundt 120 via ferrata-ruter i Frankrike. De fleste rutene i Frankrike er bygget for å gjøre historiske steder tilgjengelige for turister. Kjente minnesmerker i La Grave og Isère er eksempler på slike. I Frankrike er det kommunene som har ansvaret for drift og vedlikehold. Enkelte kommuner har innført et turgebyr for å finansiere driften, men de aller fleste via ferrata-rutene er gratis å gå.

Canada[rediger | rediger kilde]

I Canada finnes guidede turer i Whistler BC og i Mont-Tremblant nasjonalpark i Québec.

Malaysia[rediger | rediger kilde]

Mount Kinabalu i Sabah kommer man opp på 3 776 meters høyde, noe som er registrert i Guinness rekordbok som verdens høyeste via ferrata.

Mexico[rediger | rediger kilde]

Huasteca Canyon nær byen Monterrey er den nyeste ruta i Mexico.

USA[rediger | rediger kilde]

I Nord-Amerika kan man finne via ferrata i eksempelvis Waterfalls Canyon øst for Ogden i Utah, Yosemites Half Dome i California og Nelson Rocks i West Virginia.

Peru[rediger | rediger kilde]

Mest kjent er Sacred Valley i Cuzco. Her har en av rutene utgang med rappell.

Singapore[rediger | rediger kilde]

Her finnes verdens høyeste innendørs via ferrata. Denne ligger i Orchard Central Mall og er 30 meter høy.

Sverige[rediger | rediger kilde]

Det er 5 ruter i Sverige. En går til toppen av Kebnekaise, en i Funäsdalen og tre i Höga Kusten-området.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Honisters Via Ferrata som ligger i Lake District ble opprinnelig brukt til transport av skifer. I motsetning til de fleste andre rutene i verden, har en av rutene i Honister obligatorisk zip-linje.

Japan[rediger | rediger kilde]

Japan har ruter på Mount Hōken som ligger i de sentrale delene av alpene. Her går deler av enkelte ruter i utsatt terreng, og flere har mistet livet som følge av isras.

Ruter i Norge[rediger | rediger kilde]

Via ferrata Loen

Via ferrata, eller «klatresti med wire», er en relativt ung aktivitet i Norge, men i løpet av de siste årene har det kommet flere klatrestier. Via ferrata-rutene i Norge er ofte spektakulære fordi vi har høye fjell og man får som oftest fantastisk utsikt fra toppen. De fleste rutene tilbyr guidede turer med erfarne klatrere som er med å veileder og hjelper til under klatreturen.

Hemsedal[rediger | rediger kilde]

Ruta starter nede i dalen ved Skarsnuten og går opp til toppen av Røggjin på 1260 meters høyde. Turen tar 3-4 timer. Guider tar deg opp bratte fjellsider og langs trange fjellhyller på en tilrettelagt klatrerute som fører deg helt til topps på Røggjin. 

Leksvik[rediger | rediger kilde]

Denne ruten heter Munkstigen klatresti og ligger i Vanvikan i Leksvik kommune tvers ovenfor Trondheim. Ruten starter ved Fylkesvei 755 nede ved fjorden, og går helt opp på fjellet Munken, 518 moh.. Klatrestien er 950 meter lang, og det tar vanligvis 3-5 timer på turen opp og ned.

Lom[rediger | rediger kilde]

Ruta starter på 380 meters høyde ved Nissegarden rett utenfor Lom sentrum, og ender opp på EggjapikenLomseggje på 1524 meters høyde. Dette er den ruta i Norge som har størst høydeforskjell og når det høyeste toppunktet. Denne via ferrata-ruten går i nasjonalparken Jotunheimen.

Mosjøen[rediger | rediger kilde]

Mosjøen via ferrata Helgeland

Mosjøen via ferrata Helgeland er Nord-Norges første rute og ligger i Øyfjellet ved Mosjøen sentrum. Ruta er 400 meter lang og ender på Øyfjellet ved rundt 660 moh. Den tar 4-6 timer å gå, og til innsteget går man delvis i Helgelandstrappa, en nybygd sherpasti med guider.

Odda[rediger | rediger kilde]

I Odda er det to via ferrata-ruter. Den ene går opp ved rørgatene til kraftstasjonen, og ender på ca. 400 moh. Her får man kjenne på kroppen den hverdagen som møtte rallarne som bygde ut vannkraftanleggene, da de sikret fjellkonstruksjoner, støypte betong fundament, håndmeislet murstein og etablerte rørgaten. Den andre via ferrata-ruten heter «Himmelstigen» og starter i Skjeggedal, og går opp til Trolltunga på ca. 1150 moh. Dette er en tur på 8 - 10 timer

Stryn[rediger | rediger kilde]

Via ferrata Loen ble åpnet våren 2012, i Loen i Stryn kommune. Klatrestien går til topps på fjellet Hoven 1010 moh. Klatrestien drives av Hotel Alexandra. Via ferrata Loen er kjent for sin 120 meter lange hengebru, Gjølmunnebrua, 700 moh.

Tjøme[rediger | rediger kilde]

Via ferrata Tjøme ble åpnet 2009 som den eneste via ferrata i Vestfold. Ruta kombineres med luftig rappellering og avsluttes med zipline i klatrepark, varighet ca. 3-4 timer. Utsikt til skjærgården og Færder nasjonalpark.

Valle, Setesdal[rediger | rediger kilde]

Via ferrata Straumsfjellet ligger på Helle i Hylestad, sør i Valle kommune i Setesdal. Ruten åpnet i 2015 og overtok plassen som Nord-Europas lengste[1] fra "Munken" i Trondheim[2]. Den er 1,5 km lang og strekker seg over 550 høydemeter opp på Straumsfjellet til en høyde på 797 moh.. Turen regnes som en dagstur. Børre Bergshaven fra Grimstad-Arendal klatreklubb planla og installerte den.

Åndalsnes[rediger | rediger kilde]

Romsdalsstigen Via Ferrata åpnet med to ulike ruter i august 2017.[3] Den ene ruta Introveggen er en enkel rute med ca. 350 meter stigning og er tilgjengelig for de fleste, mens Vestveggen som er den andre tura er en luftig og krevende løype med i alt 550 meter stigning. Denne ruta har to wirebruer, en på 20 meter og en på 85 meter. Vestveggen ruta ender på Nesaksla der en kan gå Romsdalstrappa via Rampestreken ned igjen. Begge rutene driftes av Tindesenteret.[4]

Åmli[rediger | rediger kilde]

Klatrestien på Trogefjell i Åmli strekker seg over 260 meter og 200 høydemeter.

Flekkefjord[rediger | rediger kilde]

  • Gården Li, Hildreheia har en klatresti fra 2013[5].

Lund (Rogaland)[rediger | rediger kilde]

  • Migaren, Jøssingfjord på 400 meter[6].

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]