Valløy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°15′40″N 10°29′40″Ø

Litt av Vallø utenfor Tønsberg, sett fra vest. Vallø kirke synes like bak den høye pipa.

Valløy eller Vallø er ei halvøy ved Oslofjorden i Slagen i Tønsberg kommune i Vestfold. Halvøya er bare cirka 1 km lang og en halv km brei, men har likevel vært svært viktig i nasjonal og lokal industrihistorie. Valløy lå i tidligere Sem kommune, som ble slått sammen med Tønsberg i 1988.

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1739 ble Vallø saltverk opprettet. Verket var i drift fram til 1860 da det ble lagt ned. Siden kom flere industribedrifter, blant annet Vallø glassverk, Vallø tapetfabrik og fra 1899 Skandinavias første oljeraffineri. Den første destillasjonsmester var østerrikeren Frantz Drtina. Allerede etter få år fikk dette selskapet problemer med lønnsomheten, og i 1905 ble et nytt selskap A/S Vallø Oljeraffineri startet.

I forbindelse med saltverket ble Valløy kirke bygd 1782. Under napoleonskrigene ble Valløy i 1808 utstyrt med kanonbatteri og kystvern for å forsvare innseilingen til Tønsberg by og saltverket. På 1820-årene ble Valløy anløpssted for Norges første dampskip, DS «Constitutionen».

Den 24. april 1945 ble raffineriet og øya bombet av britiske fly i det som senere er kjent som angrepet på Vallø. Minst 52 sivile nordmenn ble drept og et ukjent antall tyske soldater mistet livet. Raffineriet, som ble drevet av Esso Norge fra 1905, kom ikke i drift igjen før i begynnelsen av 1950-årene. Tapetfabrikken ble også bygd opp igjen. På det meste bodde det over 500 mennesker på halvøya, men etter andre verdenskrig sank antallet radikalt.

Valløy skole var i bruk fra 1915 til 1942.

Forurensing[rediger | rediger kilde]

I flere år deponerte Esso nærmere 40 000 tonn syrebek i flere deponier på østsida av Valløya. Syrebek er et avfallsprodukt fra smøreoljeproduksjonen på et oljeraffineri og likner på asfalt. Stoffet ble produsert på Vallø fram til 1960. Da Esso Norge la ned virksomheten sin på øya i 2001, ble industrianleggene fjernet, men deponiene langs vannet er bare avstengt med gjerder. Det er foreløpig ingen som kan ta imot massene for å ødelegge dem slik at området kan åpnes opp for turgåere.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]