Sjøkart

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et amerikansk sjøkart fra 1976 over deler av Puerto Rico

Sjøkart er betegnelsen på en grafisk fremstilling av et hav eller kystområde. Avhengig av kartets målestokk kan det vise vanndybde og høyde på land, detaljer ved kystlinjen, farer under navigeringen, sjømerker, tidevannsinformasjon og strømforhold, lokale magnetiske forhold, broer og havner. Anerkjente og oppmerkede skipsleder er avmerket på et sjøkart.

Sjøkart er helt nødvendige for sikker ferdsel langs kysten og på havet; det er nedfelt i internasjonale konvensjoner at registreringspliktige handelsfartøy skal være utstyrt med oppdaterte sjøkart. Sjøkart har tradisjonelt blitt levert som papirkart, men i senere år har databaserte sjøkartsystem fått økende popularitet.

De norske sjøkart utgis hovedsakelig i målestokk 1:50 000, i en serie kart som omfatter hele norskekysten. Denne serien kalles hovedkartserien. Serien ble første gang utgitt på slutten av 1800-tallet av Norges sjøkartverk (nå Statens kartverk Sjø).

Kartene viser det som navigatører trenger å se for å kunne ferdes trygt langs kysten. Dette inkluderer dybdeforhold i sjøen, landkonturer, tørrfall (tørrlagt areal ved lavvannstand), øyer, skjær, båer, fyrtårn, fyrlykter (med sektorer) og sjømerker. Dessuten seilled og dybdeforhold. Nyere sjøkart viser også noe informasjon på land, som veier og høydekurver. Det var tidligere vanlig at skisser av fyr ble inntegnet i tomme (dvs på land) deler av kartet, slik at man skulle kunne kjenne igjen utseendet på fyrene.

Elektroniske sjøkart[rediger | rediger kilde]

Dette er en fellesbetegnelse på sjøkart som fremstilles på skjerm slik at brukeren vanligvis vil se sin egen posisjon i sjøkartet. Posisjonen er vanligvis hentet fra et GPS-system. Sjøkartet kan fremstilles på forskjellige måter.

Offisielle elektroniske sjøkart - ENCer[rediger | rediger kilde]

Dette er kart som er godkjent av utgivende organisasjon - sjøkartverk - og som leveres i IHO S-57-format. Disse er tiltenkt direkte bruk i ECDIS-systemer (Electronic Chart Display and Information System), som er systemer tiltenkt det profesjonelle markedet. Dataene følges av regler for presentasjon og disse leveres i S-52-formatet. Data er vanligvis kryptert med metoden IHO S-66. ECDIS-systemene krever typegodkjenning. ENCer oppdateres jevnlig ved hjelp av en abonnementsordning, vanligvis hver 14. dag.

Kartplottere[rediger | rediger kilde]

Dette er systemer hvor verken data eller systemer er underlagt ordninger for typegodkjenning og således ikke er godkjent for navigasjon. Vanligvis vil leverandøren av systemene bruke offisielle kartdata fra sjøkartverkene og omforme disse data til systeminternt format før data selges. Også geotiff med tilhørende systemer vil kunne regnes som kartplottere.

Draft[rediger | rediger kilde]

Draft er et gammelt begrep som er gått ut av bruk. Statens kartverk Sjødivisjonen, Sjøkartverket, benytter aldri begrepet draft. De benytter kun det korrekte begrepet sjøkart. Draft er et låneord fra engelsk, og betyr skisse. Draft er altså den skissen som, i eldre tider, ble tegnet som et foreløpig utkast til det som skulle bli den tids navigasjonskart. Man hører fortsatt begrepet draft benyttet av småbåt- og lystbåtførere som ikke kjenner begrepets mening. De autoriserte kartproduktene som produseres av Sjøkartverket i dag, er således alt annet enn draft.

Reproduksjonsmetoder for sjøkart[rediger | rediger kilde]

Sjøkart over kysten av Norge, fra Trondheim til Bergen, fra 1592, utgitt ved Plantin forlag i Leiden
Kobberplate brukt til trykking av norske sjøkart

De aller eldste sjøkartene var håndtegnet og noen ganger håndkolorert. De groveske drafter som ble utgitt i perioden 1791 til 1803 var gravert i kobber (kobberstikk) i Danmark og utgitt der. De nordlandsk-finmarkske karter, utgitt i perioden 1836 til 1849 ble gravert i stein av et privat firma, og disse kartene ble til å begynne med også trykket der. De påfølgende kartene, utgitt mellom 1855 og 1914 ble dels gravert i stein og dels i kobber. De eldste av disse var gravert ved Carl Schwenzens litografiske kontor og trykket av Sjøkartverket.[1]

Fra 1914 til 1935 ble det gjort forsøk med dypetsing av kobberplatene, men dette var ikke videre vellykket slik at metoden ikke ble utbredt. Fram mot 1958 ble det mer vanlig å bruke fotolitografi på aluminiumsplater. I 1951 ble en helt ny metode med gravering i glassplater påført et lakkskikt innført. I 1954 ble metoden forbedret ved å ta i bruk en søylepantograf, en maskin som kunne overføre standardiserte bokstaver og symboler til glassplaten. I 1955 var glassplatene avløst av plastfilm og dette vedvarte helt til moderne metoder med direkte digital overføring til trykkplatene ble innført. [2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norges Sjøkartverks historie indtil 1914, utgitt i 1914 i Kristiania ved Grøndal & Søns Boktrykkeri
  2. ^ Kystens historie i kart og beskrivelser - Norges Sjøkartverk 1932-1982, Utgitt av Norges Sjøkartverk i 1983, ISBN 8290078099