Valdres Skiferbrud
Valdres Skiferbrud er et steinbrudd i Rogne der det blir hugget ut skiferstein.
Skifer-gruvene ligger i Rogne, Øystre Slidre og de fleste av disse tilhørte selskapet A/S Valdres Skiferbrud som ble grunnlagt i 1899, men utbrytningen av skifer begynte allerede på 1800-tallet.
I 1983 ble det oppført et minnesmerke over skifer-arbeiderne i bygda, som ble produsert av billedhuggeren Gunnar Rørhus. Minnesmerket står ved siden av forsamlingslokalet Solhaug i Rogne. Inskripsjonen sier: «Dei gav det dei åtte av mot og av styrke. Liv måtte vågast i farlege yrke.» Sprengstoff ble mer og mer brukt i de fleste skiferbruddene i Valdres utover 1900-tallet. Dermed ble det også mulig å sprenge seg enda lenger innover og nedover i fjellet. Da ble det også bedre tilgang på ressursene, men det ble regnet med at omkring 40% av denne skiferen gikk til spille på grunn av sprengingen.
Frem til 1906 da Valdresbanen ble lagt til Fagernes ble skiferen fraktet fra gruvene i Rogne med hest og kjerre. På vinterføre ble dette arbeidet gjort med hest og slede. For å lette sledetransporten fra skiferbruddet til Fagernes ble det bygget en lett skrånende kjerrevei mellom Skiferbruddet og Fagernes. Store deler av denne veien er fortsatt bevart.
Frem til 1906 ble skiferen kjørt til Hallingdal eller utover Ådalen. Med hest og kjerre tok denne turen minst 2-3 dager en vei. Men i 1906 ble Valdresbanen lagt til Fagernes, og da ble det unødvendig med langtransport ved hjelp av hest og kjerre. Valdresbanen var et stor fremskritt for hele Valdres-regionen, men også for skifer-industrien i Rogne og Skrautvål. Fra 1880 til 1900 var interessen for skiferen fra Valdres stadig økende. Rike folk og spekulanter som hadde fått øynene opp for denne fine steinen fra Valdres dukket opp nærmest på løpende bånd. På begynnelsen av 1900-tallet var skifer-stein nesten enerådende som taktekkingsmateriale i store deler av Valdres. Mye skifer gikk også med Valdresbanen til Oslo og til resten av Sør-Norge. Ullevål sykehus brukte Valdres-skifer på to av husene tilhørende sykehuset.
Det gikk også store mengder skifer-produkter ut fra Norge. Beste eksport-marked for skifer fra Valdres var England. Der ble skiferen kalt for Viking-Slates. En av grunnene til at skifer fra Norge var så populær i England var fordi det var vanskelige økonomiske tider i England i årene rundt 1910. For å bremse import fra utlandet og få mer penger i statskassen ble det lagt en ekstra avgift på mange importerte produkter til England. Men skifer fra Valdres var fritatt fra denne avgiften.
Både i Nederland, Belgia, Tyskland, Danmark, Finland og Sverige ble det levert skifer-produkter fra Valdres. Økt etterspørsel av skifer-stein førte til høyere produksjon, og mer arbeidskraft var derfor nødvendig. Arbeidskraft var ikke vanskelig å få tak i ettersom det var høy arbeidsledighet i Norge på denne tiden. Det var minst 120 mann i arbeid i årene før den første verdenskrig. Med stein-kjørere, lagerarbeidere på Fagernes, og diverse andre arbeidere, kom antallet opp i minst 150 mann på det meste.
Brorparten av disse var ansatt hos A/S Valdres Skiferbrud som klart var det største selskapet i bransjen på denne tiden. Yrket var i stor grad mannsdominert og kvinner fantes nesten ikke, bortsett fra i mat-brakkene. Det kom også folk fra utlandet for å arbeide i skifergruvene i Valdres. De fleste arbeidstakerne kom fra gruve-distriktene i Wales. Men også folk fra andre land fant veien til skifergruvene i Rogne. Det var blant annet flere svensker der, og en svenske mistet også livet i gruvene. Til sammen ni mann mistet livet i skiferbruddet på grunn av nedfall av stein fra gruvetaket.
For å sikre seg best mulig mot nedfall i gruvene ble det brukt store spett, for å få ned fra taket så mange løse steiner som mulig. Men det var umulig å vite om dette ble gjort godt nok. En nevestor stein kunne være dødelig fra en høyde på 10-15 meter eller mer. Hjelmer og annet verneutstyr fantes ikke på begynnelsen av 1900-tallet. Et annet helse-problem var skiferstøv som havnet i lungene når gruve-arbeiderne pustet, og over lengre tid kunne gruve-arbeiderne utvikle lunge-sykdommen silikose.
Det har vært en rekke selskaper og bedrifter involvert i å hogge ut skifer-stein fra gruvene i Valdres. Noen av disse er:
I tillegg til disse bedriftene fantes det også skifer-gruver som ble eid av private. På 1950-tallet ble enkelte av disse private gruvene lagt ned. I årene som fulgte ble flere og flere private gruver nedlagt. Ungdommen var ikke lenger interessert i å ta over driften av de private gruvene og inntektene ble regnet som alt for små til å kunne fortsette som tidligere. Den aller siste private gruven var i drift frem til 1978.
For 250 år siden var skiferbruddet i Rogne den viktigste arbeidsplassen i Øystre Slidre kommune, og den største industrien i Valdres. De fleste private husstander i Øystre Slidre som er bygd før 1970 har skifer fra Valdres på taket. Skifer ble også brukt på peis, piper, gravsteiner og i mur. På 2000-tallet blir skifer bare tatt ut i små mengder, fordi det er vanskelig å få til lønnsom drift i gruvene. Det er et museum i et av de tidligere lokalene til Valdres Skiferbrudd. Her står det mye eldre utstyr brukt til produksjon, det blir vist film fra gruvene og det er mulig å få en guidet tur omkring i noen av de gamle gruvene.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Skattebo, Gudbrand A. (1992). Skiferen i Valdres. Valdres skiferbrudd. ISBN 8299277205.