Tommy Gulliksen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tommy Gulliksen
Født1980Rediger på Wikidata
Oslo
BeskjeftigelseJournalist, filmregissør, filmprodusent Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserGullruten for beste regi (2010)[1]
Tommy Gulliksen på Commons

Tommy Gulliksen (født 1980) er en norsk dokumentarfilmskaper. Han er fra Lambertseter i Oslo og utdannet ved Journalistutdanningen og Estetiske studier ved Høgskolen i Oslo. Han var ansatt som dokumentarproducer i Dokument 2 i TV 2 fra 2003 til programmet ble nedlagt i 2010 og startet etter det produksjonsselskapet Dokumentaravdelingen i 2010[2] og Norsk fjernsyn i 2013. Han er i dag[når?] partner og dokumentarsjef i Oslo Pictures.[3]

Gulliksen er mest kjent for sin dokumentartrilogi om 22. juli. Den første filmen, En liten øy i verden, ble sendt 17 dager etter terrorangrepene. Filmen vant Gullruten 2012 i klassen beste nyhetssending eller aktualitetsprogram og mottok samme år Nymphe d´or under den internasjonale TV-festivalen i Monte Carlo. Gulliksen mottok sin første Gullrute-pris (beste regi) i 2010 for filmen Den store styrkeprøven, om Vidar Bøe og Tahir Hussain som syklet Trondheim – Oslo. Totalt har Gulliksens produksjoner vunnet Gullruten 7 ganger og mottatt 17 nominasjoner.

I 2017 stod han bak dokumentarserien Da vi styrte landet hvor seks de norske statsministrene møtes og portretteres. For serien ble han nominert til fagprisen beste regi - enkamera under Gullruten 2018.[4] I tillegg ble serien nominert til beste dokumentarserie og årets nyskapning.[5] Han har også vært nominert til beste regi enkamera under Gullruten 2016 for Edderkoppen og Gullruten 2017 for Varsleren og beste regi enkamera dokumentar under Gullruten 2020 for Mannen som falt og Gullruten 2022 for Arven etter 22.juli.[6][7]

Under innspilling av filmen Gategutt i 2010, ble Gulliksen arrestert sammen med den svenske rapperen Ken Ring av svensk politi, fratatt alt utstyr og kastet på glattcelle da han filmet ungdomsopptøyer i drabantbyen Bagarmossen utenfor Stockholm.[8] Senere fikk TV 2 og Gulliksen medhold i tingretten og alt materialet ble utlevert og siktelsen frafalt.[9][10]

I etterkant av 22. juli var Gulliksen aktiv i samfunnsdebatten om Anders Behring Breivik med kronikk i Dagbladet og som gjest i Trygdekontoret på NRK.

Gulliksen har tre ganger reist til Nord-Korea sammen med den norske kunstneren Morten Traavik, og dette resulterte i to dokumentarfilmer. Co-produksjonen Liberation Day i 2017 som fulgte prosessen da Laibach holdt tidenes første rockekonsert i Nord Korea.[11][12] Gulliksen hadde selv regi på War of Art, som fulgte prosessen da Traavik tok med en gruppe internasjonale kunstnere til Pyongyang for å samarbeide med nordkoreanske kunstnere.[13] Filmen hadde kinopremiere i Tyskland i 2019 og vant Human-prisen samme år.[14]

Gulliksen arbeider nå[når?] på dokumentarfilmprosjektene Sound of Ice med den norske ismusikeren Terje Isungset og Tiny Dancer med Mona Bernsen.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

  • Jesusrussen (2003)
  • Roger og Mor (2004)
  • Siste bussen hjem (2005)
  • Når læreren blir slått (2005)
  • Stille med pille (2006)
  • Veldedighet AS (2006)
  • Livvaktene (2007)
  • En fristed for krigsforbrytere (2007)
  • Blodpenger (2008)
  • Sykkeldrømmen (2009)[15]
  • Den store styrkeprøven (2009)
  • Dømt til døden i Kongo (co-regi med Fredrik Græsvik) (2009)
  • Gategutt (2010)
  • Jonna får en mamma (2011)
  • En liten øy i verden (2011)
  • 300 sekunder: Trådløs (2011)
  • Et nytt liv (2012)
  • Tilbake til Utøya (2012)
  • Fanget av drømmen (2012)
  • Frihetens øyeblikk (2012)
  • Et nytt liv (2012)
  • Våre Kjære (2013)
  • Når pappa dreper (2013)
  • Fotballeventyret Carew (2014)
  • Operasjon konspirasjon (2014)
  • Edderkoppen (2015)
  • Varsleren (2016)
  • Når knoklene blir til gele (2017)
  • Liberation Day (2018) (Co-producer)
  • Vår mann i Pyongyang (2018)
  • War of Art (2019)
  • Mannen som falt (2020)
  • Arven etter 22.juli (2021)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rushprint, «Gullruten - årets vinnere»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Wayback Machine: Dokumentaravdelingen». web.archive.org. 11. oktober 2015. Arkivert fra originalen 11. oktober 2015. 
  3. ^ «Oslo Pictures». Oslo Pictures (engelsk). Besøkt 5. november 2020. 
  4. ^ «Gullrutens fagpriser – de nominerte». 22. mars 2018. Besøkt 29. april 2018. 
  5. ^ «Dette er de nominerte til Gullruten 2018». nrk.no. 22. mars 2018. Besøkt 29. april 2018. 
  6. ^ «De nominerte til Gullrutens fagpriser 2020». rushprint.no. 3. juni 2020. Besøkt 15. juni 2020. 
  7. ^ «De nominerte til Gullrutens fagpriser». rushprint.no. 9. april 2022. Besøkt 9. mai 2022. 
  8. ^ Hansen, Asle (17. september 2010). «TV 2-journalist kastet på glattcelle og siktet etter opptøyer i Sverige». dagbladet.no (norsk). Besøkt 27. august 2020. 
  9. ^ Andersen, Øystein (21. september 2010). «TV 2 går til retten for å få tilbake beslagte opptak». dagbladet.no (norsk). Besøkt 5. november 2020. 
  10. ^ AS, TV 2. «Disse bildene sendte Tommy i kasjotten». TV 2 (norsk). Arkivert fra originalen 11. mars 2016. Besøkt 5. november 2020. 
  11. ^ «The Film». Liberation Day (engelsk). Besøkt 5. november 2020. 
  12. ^ Marshall, Alex (11. desember 2018). «This Provocative Band Played North Korea. Now They’ve Made an Album About It.». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 27. august 2020. 
  13. ^ «The art of disruption in the world’s most closed regime · MTR». MTR (engelsk). 19. mars 2019. Besøkt 5. november 2020. 
  14. ^ «Årets prisvinnere på HUMAN idff». humanfilm.no. 2. mars 2019. Besøkt 27. august 2020. 
  15. ^ «Sykkeldrømmen». (Web Archive) TV 2 Sumo. Arkivert fra originalen 20. november 2009. Besøkt 5. november 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tommy_Gulliksen&oldid=23433912»