Tokyo Express

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tokyo Express
Basisdata
AktivAugust 1942 – november 1943
LandJapan Keiserriket Japan
TypeAd hoc forsyningsflåte
StørrelseVarierende
HovedkvarterRabaul, New Britain
Shortland-øyene og Buin, Salomonøyene
Operativt oppdrag
RolleForsyning og forsterkning av japanske hær- og marineenheter på Salomonøyene og Ny-Guinea
InnsatserStillehavskrigen

Tokyo Express var et navn som de allierte styrker brukte om bruken av japanske marineskip til nattlige leveranser av soldater, forsyninger og utstyr til japanske styrker i innsatsen på og omkring Ny-Guinea og Salomonøyene i Stillehavskrigen under andre verdenskrig. Taktikken gikk ut på at japanerne lastet soldater eller forsyninger på hurtige krigsskip, som f.eks. jagere, og utnyttet krigsskipenes fart til å levere tropper eller forsyninger til ønskede steder og vende tilbake til samme havn samme natt, slik at allierte fly ikke kunne avskjære dem i dagslys.

Navn[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige navnet for forsyningsoperasjonene var "Cactus Express", som de ble kalt av de allierte styrkene på Guadalcanal, som brukte kodenavnet for operasjonen på Guadalcanal. Etter at den amerikanske pressen begynte å omtale dem som "Tokyo Express", tilsynelatende for å opprettholde den operasjonelle sikkerheten vedrørende ordet «Cactus»" begynte allierte styrker også å bruke betegnelsen i stedet for «Cactus Express». Japanerne kalte de nattlige forsyningstoktene for rottetransport (japansk: 鼠輸送 nezumi yusō) fordi de foregikk om natten.

Organisasjon og historie[rediger | rediger kilde]

Japanske tropper går om bord på et krigsskip som forberedelse til en "Tokyo Express"-tokt en gang i 1942.
Den vanlige «Tokyo Express»-ruten fra Bougainville til Guadalcanal.

Rottetransport var nødvendig for de japanske styrkene på grunn av de alliertes luftherredømme i det sørlige Stillehavet, som ble skapt kort tid etter den allierte landgangen på Guadalcanal, hvor Henderson Field begynte å fungere som base for "Cactus Air Force" i august 1942. Levering av tropper og materiell med langsomme transportskip til de japanske styrkene på Guadalcanal og Ny-Guinea viste seg snart å være for sårbart overfor luftangrep i dagstimene. Derfor ga den keiserlige japanske marinens øverstkommanderende admiral Isoroku Yamamoto, tillatelse til å bruke raskere krigsskip om natten til å foreta forsyningsseilasene, ettersom trusselen om oppdagelse og angrep fra luften var langt mindre om natten.[1]

Tokyo Express begynte like etter slaget ved Savo Island i august 1942 og fortsatte nesten frem til slutten av felttoget i Salomonøyene, da en av de siste store forsyningsseilasene ble oppdaget og nesten fullstendig ødelagt i slaget ved Kapp St. George 26. november 1943. Fordi de raske jagerne som vanligvis ble brukt ikke var innrettet til håndtering av last, ble mange forsyninger simpelheten kastet overbord i forseglede ståltønner, som var bundet sammen med rep, og som ble skylt i land eller ble samlet opp med en pram. På en typisk natt i desember ble 1 500 tønner kastet i havet, men kun 300 ble berget.[2]

Flesteparten av de krigsskipene som ble brukt i Tokyo Express-toktene kom fra den 8. japanske flåte, som hadde base i Rabaul og Bougainville, selv om skip fra Truk ofte ble midlertidig tilknyttet. Eskadren som var satt inn i Ekspress-toktene ble ofte formelt kalt Forsterkningsenheten, men størrelsen og sammensetningen av denne enheten varierte fra tokt til tokt.[3]

Slutten[rediger | rediger kilde]

For å markere den endelige seieren over japanerne på Guadalcanal, sendte general Alexander Patch, lederen av landstyrkene på øya, en meddelelse til sin overordnede, admiral Bull Halsey, om at «Tokyo Express ikke lengre har endestasjon på Guadalcanal.»[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Brown, David (1990). Warship Losses of World War Two. Naval Institute Press. ISBN 1-55750-914-X. 
  • Coombe, Jack D. (1991). Derailing the Tokyo Express. Harrisburg, PA: Stackpole. ISBN 0-8117-3030-1. 
  • Crenshaw, Russell Sydnor (1998). South Pacific Destroyer: The Battle for the Solomons from Savo Island to Vella Gulf. Naval Institute Press. ISBN 1-55750-136-X. 
  • D'Albas, Andrieu (1965). Death of a Navy: Japanese Naval Action in World War II. Devin-Adair Pub. ISBN 0-8159-5302-X. 
  • Dull, Paul S. (1978). A Battle History of the Imperial Japanese Navy, 1941-1945. Naval Institute Press. ISBN 0-87021-097-1. 
  • Evans, David C. (1986 (2nd Edition)). «The Struggle for Guadalcanal». The Japanese Navy in World War II: In the Words of Former Japanese Naval Officers. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 0-87021-316-4.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Frank, Richard (1990). Guadalcanal: The Definitive Account of the Landmark Battle. New York: Random House. ISBN 0-394-58875-4. 
  • Griffith, Brig. Gen. Samuel B (USMC) (1974). «Part 96: Battle For the Solomons». History of the Second Wold War. Hicksville, NY, USA: BPC Publishing. 
  • Hara, Tameichi (1961). Japanese Destroyer Captain. New York & Toronto: Ballantine Books. ISBN 0-345-27894-1. 
  • Kilpatrick, C. W. (1987). Naval Night Battles of the Solomons. Exposition Press. ISBN 0-682-40333-4. 
  • Lord, Walter (1977 (Reissue 2006)). Lonely Vigil; Coastwatchers of the Solomons. Naval Institute Press. ISBN 1-59114-466-3.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Lundstrom, John B. (2005 (New edition)). First Team And the Guadalcanal Campaign: Naval Fighter Combat from August to November 1942. Naval Institute Press. ISBN 1-59114-472-8.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • McGee, William L. (2002). The Solomons Campaigns, 1942-1943: From Guadalcanal to Bougainville--Pacific War Turning Point, Volume 2 (Amphibious Operations in the South Pacific in WWII). BMC Publications. ISBN 0-9701678-7-3. 
  • Miller, Thomas G. (1969). Cactus Air Force. Admiral Nimitz Foundation. ISBN 0-934841-17-9. 
  • Morison, Samuel Eliot (1958). The Struggle for Guadalcanal, August 1942 – February 1943, vol. 5 of History of United States Naval Operations in World War II. Boston: Little, Brown and Company. ISBN 0-316-58305-7.  Online-visning av bestemte deler av boka:[1]
  • Morison, Samuel Eliot (1958). Breaking the Bismarcks Barrier, vol. 6 of History of United States Naval Operations in World War II. Castle Books. ISBN 0785813071. 
  • Potter, E. B. (2005). Admiral Arleigh Burke. Naval Institute Press. ISBN 1-59114-692-5. 
  • Roscoe, Theodore (1953). United States Destroyer Operations in World War Two. Naval Institute Press. ISBN 0870217267. 
  • Rottman, Gordon L. (2005). Japanese Army in World War II: The South Pacific and New Guinea, 1942-43. Oxford and New York: Osprey. ISBN 1-84176-870-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]