Tianjintraktaten

Traktatene undertegnes i Haihuangtempelet (海光寺) utenfor Tianjin.

Tianjintraktaten (kinesisk: 天津條約, pinyin: Tiānjīn Tiáoyuē, også skrevet Tientsintraktaten), inngått 26. og 27. juni 1858, var en traktat inngått i Tianjin mellom det kinesiske Qing-dynastiet på den ene side, og de fremmede makter Storbritannia, Frankrike, Russland og USA på den annen.

Traktaten avsluttet annen opiumskrigs første fase. Den regnes av kineserne som en av de verste av det de kaller de ulikeverdige traktater påtvunget dem.

Opprinnelig innhold

Traktaten forpliktet Kina særlig til å åpne seg ytterligere for handel med utenlandske makter, især med Storbritannia. Denne handelen gikk så langt over traktathavnene Fuzhou, Kanton, Ningbo, Shanghai og Xiamen (Amoy), foruten over den avståtte nylig Hongkongøya og over portugisernes Macao. Men nå tilkom flere nye traktathavner. Traktaten nevnte ved navn eller impliserte indirekte Dengzhou, Hankou, Jiujiang, Kaohsiung, Qiongzhou, Nanjing, Niuzhuang, Shantou, Tanshui (nær Taipei) og Zhenjiang. I det øyemed å forfølge pirater fikk britene rett til å la sine krigsskip anløpe enhver kinesisk havn. Utlendinger skulle ha fri rettigheter i en omkrets av 50 km rundt hver av traktathavnene, og på betingelse av at de var blitt utstyrt av vestlige beskyttelsespass skulle de nyte fri tilgang over hele det kinesiske rike.

Import av opium ble uttrykkelig tillatt. Dette var det store stridsspørsmål som hadde utløst de to opiumskriger. Man omsetningen var avgrenset til traktathavnene og varen ble belagt med en innførselstoll på 30 tael pro piku (=60 kg). II det øvrige skulle den interne handelstoll på importvarer generelt reduseres til 2,5 %. I havner og ved tollstasjoner skulle det angelsaksiske målesystem innføres innføres. Engelsk skulle bli det offisielle pråk ved handelstransaksjoner.

Det ble forbudt kineserne å benytte uttrykket «yi» 夷 (barbar) om briter i sine dokumenter.

Kina forpliktet seg også til å betale krigsskadeserstatning på seks millioner liang til Storbritannia og Frankrike, og ble pålagt å oppta diplomatioske forbindelser med Storbritannia, og tillate uinnskrenket kristen misjonsvirksomhet i riket.

Den eneste motytelse var at britene skulle trekke seg ut fra byen Tianjin og dessuten rømme Dagu-batteriene.

Utvidelse ved Pekingkonvensjonen

Kina vegret seg mot å etterkomme traktatsbestemmelsene, som de mente var alt for harde. Dette førte til at britene i juni 1859 på nytt angrep Dagu-fortene. Dermed var annen opiumskrig i gang på nytt. Det fulgte en «straffeekspedisjon» i 1860, under ledelse av Lord Elgin, og den raserte fullstendig det gamle sommerpalasset i Beijing. Etter dette bekreftet og aksepterte prins Gong på vegne av Xianfeng-keiseren traktatsbestemmelsene. Keiseren selv var flyktet nordover inn i Mandsjuria, til Johol-palasset.

Traktaten ble komplettert med den såkalte Pekingkonvensjonen av 18. oktober 1860. Heri ble det bestemt at også Tianjins havn skulle åpnes, og det ble foreskrevet ytterligere krigsreparasjoner og territorielle avståelsder til Storbritannia og til Russland. Kineserne ble også nødt til å opprette et organ for utenriksanliggender, Zongli Yamen, som må betraktes som forløper til et kinesisk utenriksdepartement.

Revisjon 1868

I pakt med en klausul i 1858-avtalen ble det ti år etter foretatt en gjennomgang av traktaten. Kinesere og briter ville da mildne enkelte bestemmelser og bygge ut bilaterale kontakter på vennskapelig grunnlag. Men dette kompromissdokumentet, fremforhandlet av den kinesiske qing-embedsmannen Wenxiang og britiske delegasjonsleder Rutherford Alcock ble ikke godkjent av flertallet i det britiske House of Commons.

Litteratur

• Jacques Gernet: Le monde chinois, Paris, 1972
• Jonathan D. Spence: Chinas Weg in die Moderne. Hanser, München 2001. ISBN 3423307951