Talbot

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Talbot
Talbot
Org.formaksjeselskap
Etablert1903
Opphørt1994
MorselskapGroupe PSA
HovedkontorParis
Bransjebilindustri
Nettsidehttp://www.talbot.fr.st/
Talbot Matra Murena

Talbot er et bilmerke med en komplisert historie.[trenger referanse]

Starten på britisk Talbot[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig ble merkenavnet Talbot brukt i Storbritannia for å selge importerte franske biler fra Clément-Bayard. Selskapet ble stiftet i 1903 og ble støttet av jarlen av Shrewsbury og Talbot, som lånte navnet sitt til selskapet. Fra 1905 merket firmaet importerte biler som Clément-Talbot og egne modeller som Talbot.

Samtidige Talbot i Storbritannia og Frankrike[rediger | rediger kilde]

Franskprodusert Talbot DS fra 1923

Under første verdenskrig produserte firmaet ambulanser. Fram til 1919 kjørte de franske og britiske avdelingene separate løp både når det gjaldt produksjon og markedsføring. Da overtok det franske firmaet Darracq selskapet. Darracq-produserte Talboter ble merket Talbot-Darracq. Året etter ble Darracq reorganisert som en del av Sunbeam-Talbot-Darracq (STD).

Sveitseren Georges Roesch ble hovedingienør tidlig på 1920-tallet, og Talbot produserte en rekke vellykkede modeller, inkludert 14/45 eller Talbot 105 fra 1926. På 1930-tallet vant Anthony Blight en rekke løp med en slik.

Tiden under Rootes[rediger | rediger kilde]

I 1935 gikk STD under, og Rootes Group tok over Clément-Talbot. De eksisterende modellene fikk ganske enkelt nye navn. Den franske fabrikken ble kjøpt av Anthony Lago, som brukte Talbot-Lago som merke.

I Storbritannia ble merkene Sunbeam og Talbot slått sammen i 1938 til Sunbeam-Talbot. Produksjonen opphørte før andre verdenskrig.

Tiden under Chrysler[rediger | rediger kilde]

Etter krigen fortsatte bare det franske Talbot-Lago fram til 1959. I 1967 tok Chrysler over Rootes og slo det sammen med Simca til å bli ryggraden i Chryslers europeiske foretak. Talbot-navnet var ikke i bruk i denne tiden.

Tiden under Peugeot[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1979 tok Peugeot over Chrysler Europe (som produserte Chrysler i Storbritannia og Simca i Frankrike) og merket om hele modellutvalget som Talbot. Dette ble slutten på produksjonen av Chrysler Hunter, men den Chrysler-designede 1510 (Alpine i Storbritannia) og Horizon forble i produksjon. Den siste bilen av Rootes' utvalg, Chrysler (tidligere Hillman) Avenger, forble i produksjon som Talbot ut 1981. I 1981 sluttet også produksjonen av Talbot Sunbeam. Den enkleste modellen i utvalget ble fra 1982 Talbot Samba, en tredørs kombi basert på Peugeot 104 og også solgt som Citroën LN/LNA.

I 1981 begynte Peugeot produksjonen av Talbot Tagora, en firkantet firedørs sedan markedsført som en konkurrent til Ford Granada. Den ble ikke populær hverken i Storbritannia eller Frankrike, og produksjonen opphørte i 1983.

Mot slutten av 1984 var alle Alpine- og Solara-modeller egentlig Minx/Rapier. Navnene kom fra Rootes Group, som på 1960-tallet hadde produsert Hillman Minx og Sunbeam Rapier.

Mot slutten av 1985 tok Peugeot Talbot Horizon ut av produksjon og erstattet den med Peugeot 309. Peugeot hadde egentlig tenkt å selge den som Talbot Arizona, men ombestemte seg og hadde nå heller tenkt å fase ut Talbot-merket.

I 1986 ble både Minx, Rapier og Samba tatt ut av produksjon, og Talbot forsvant fra personbilmarkedet, mens varebilen Talbot Express fortsatte inntil 1992.

Motorsport[rediger | rediger kilde]

Formel 1[rediger | rediger kilde]

Talbot-Lago T26C[rediger | rediger kilde]

1948 Talbot-Lago T26C

Talbot-Lago T26C var en enseters racerbil med rammechassis, en 4,5 liters rekkesekser og en firetrinns Wilson girkasse med forvalg.[1] Chassis og girkasse var utviklet fra selskapets racerbiler på 1930-tallet, og var lik de som ble brukt på Talbot-Lagos produksjonsbiler etter krigen.[1]

T26C hadde sin racingdebut i Monaco Grand Prix 1948, hvor den ble kjørt av Louis Chiron og fullførte løpet på andreplass.[1] Grand Prix-seiere ble oppnådd året etter da Louis Rosier vant Belgias Grand Prix 1949[2] og Louis Chiron vant Frankrikes Grand Prix 1949.[3] En modifisert toseters versjon vant 24-timersløpet på Le Mans 1950 med Louis Rosier og Jean-Louis Rosier som førere.[1]

Da Formel 1-verdensmesterskapet ble etablert i 1950 var T26C kvalifisert til å delta, og mange eksemplarer, både fra Talbot-Lagos fabrikksteam og privat påmeldte, deltok i de to første årene av mesterskapet, 1950 og 1951. Talbot-biler kom på fjerde og femteplass i det aller første løpet, Storbritannias Grand Prix 1950, kjørt av henholdsvis Yves Giraud-Cabantous og Louis Rosier. Med overgangen i 1952 til toliters Formel 2-regler betydde imidlertid slutten på Talbots tid som F1-konstruktør.

Equipe Ligier[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Equipe Ligier

Jacques Laffite i en Ligier JS17 i 1981

Talbot var også involvert i Formel 1 i en kort periode i 1981-1982, via tilknytning til det franske Ligier-teamet. Talbot brukte sine Matra-forbindelser til å sikre Matra-motorer til teamet, og selv om Ligier-Matra var konstruktør så kjørte teamet under navnet Equipe Talbot Gitanes med Talbot som tittelsponsor. Dette varte i to år og var relativt vellykket, med Jacques Laffite to seire og fjerdeplass i mesterskapet i 1981.

Verdensmesterskapet i rally[rediger | rediger kilde]

Talbots Sunbeam Lotus.

Talbots fabrikksteam for Rally-VM ble etablert i 1979, etter at Peugeot hadde overtatt Chrysler Europe og gjenopplivet Talbot-navnet. I teamets første sesong, 1979, kjørte Tony Pond sin Talbot Sunbeam Lotus inn til en imponerende fjerdeplass i Rallye Sanremo. Flere gode resultater fulgte i 1980, da Guy Fréquelin sørget for Talbots første pallplassering med sin tredjeplass i Rally Portugal, og deretter vant Henri Toivonen RAC Rally, som den yngste føreren noensinn til å vinne et VM-rally. Talbot tok også tredje og fjerdeplassen i løpet, med henholdsvis Fréquelin og Russell Brookes. I konstruktørmesterskapet kom Talbot på sjetteplass.

I 1981 fortsatte Talbot med Fréquelin og Toivonen. Selv om teamets eneste seier kom med Fréquelin i Rally Argentina, så hadde teamet en solid rekke med pall- og poengplasseringer som gjorde at Talbot sikret seg VM-tittelen i konstruktørmesterskapet. Med knapp margin tapte imidletid Fréquelin førermesterskapet til Fords Ari Vatanen. I 1982 ble mesterskapet dominert av den firehjulsdrevne Audi Quattro, og med Group B-regler på vei trakk Talbot seg fra WRC. Men Talbot-navnet fortsatte i mesterskapet, ettersom Jean Todt etablerte Peugeot Talbot Sport i 1981. Dette Peugeot-fabrikksteamet debuterte i 1984 og vant både førermesterskapet og konstruktørmesterskapet i 1985 og 1986.

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

Resultater for Talbots fabrikksteam[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv skrift indikerer raskeste runde)

Sesong Chassis Motor Dekk Førere 1 2 3 4 5 6 7
1950 T26C-DA Talbot
23CV 4,5 L6
D GBR MON 500 SUI BEL FRA ITA
Frankrike Yves Giraud-Cabantous 4 DNA Ret Ret 8
Frankrike Eugene Martin Ret Ret
Frankrike Louis Rosier 3 3 61
Frankrike Philippe Étancelin Ret
Frankrike Raymond Sommer Ret

NB: Konstruktørmesterskapet eksisterte ikk før 1958, og følgelig ble det ikke gitt poeng til konstruktører.

Resultater for andre Talbot-biler[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv skrift indikerer raskeste runde)

Sesong Deltaker Chassis Motor Dekk Førere 1 2 3 4 5 6 7 8
1950 Ecurie Rosier T26C Talbot
23CV 4,5 L6
D GBR MON 500 SUI BEL FRA ITA
Frankrike Louis Rosier 5 Ret 4
Frankrike Henri Louveau Ret
Frankrike Charles Pozzi DNA
privat 61
Frankrike Raymond Sommer Ret Ret
Frankrike Pierre Levegh DNA 7 Ret Ret
Frankrike Guy Mairesse Ret
Ecurie Belge Belgia Johnny Claes 11 7 10 8 Ret Ret
Ecurie Bleue USA Harry Schell 8
Ecurie Leutitia Frankrike Eugene Chaboud Ret
Philippe Étancelin 52
T26C
T26C-DA
Frankrike Philippe Étancelin 8 Ret Ret 52 5
1951 Ecurie Rosier T26C
T26C-DA
T26C-GS
SUI 500 BEL FRA GBR GER ITA ESP
Frankrike Louis Rosier 9 4 Ret 10 8 7 7
Frankrike Henri Louveau Ret
Ecurie Belge Belgia Johnny Claes 13 7 Ret 13 11 Ret Ret
Ecurie Belgique Frankrike Guy Mairesse NC NC
Belgia Jacques Swaters 10 Ret
Belgia André Pilette 6
privat Frankrike Yves Giraud-Cabantous Ret 5 7 Ret 8 Ret
Frankrike Philippe Étancelin 10 Ret Ret Ret 8
Frankrike Eugene Chaboud 8
Frankrike Pierre Levegh 8 9 Ret
Storbritannia Duncan Hamilton 12 Ret
Argentina José Froilán González Ret
Frankrike Georges Grignard Ret

Noter til tabellene:

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]