Ford Granada

Ford Granda og Ford Consul var en storbil produsert av Ford of Europe i perioden 1972-1985 (utviklingskode MH). Ford Consul / Granada var en stor og meget

rommelig bil som kom både som 2- og 4-dørs sedan, 5-dørs stasjonsvogn (turnier) og 2-dørs coupé. Bilene ble produsert i Köln i Tyskland og Dagenham i England (England: bare 1972-1976), og var etter den tids krav både godt sammenskrudd og sikre biler i storbilklassen. Modellen var nok et samarbeid mellom Ford i

England og Vest-Tyskland, på samme måte som Transit, Escort, Capri og Taunus/ Cortina (TC). Den nye felles-europeiske storbilen fra Ford skulle erstatte de engelske Zodiac / Zephyr og de tyske 17m / 20m / 26m.

Det er en utbredt misforståelse at Consul var produsert i England, og Granada i Tyskland. Det stemmer altså ikke. Modellene ble produsert side om side i begge land, og navnene representerte bare ulike utstyrsnivåer. Akkurat som Opels Rekord og Commodore, som også delte karosseri, men hadde ulikt utstyr og ulike motorer. Consul-navnet hadde også vært brukt av Ford i England på 50- og 60-tallet.

De engelskproduserte bilene ble kun solgt i de "britiske" markedene, og kom derfor ikke til Norge.

INTRODUKSJON

På Genève-utstillingen i 1972 (9. – 19. mars) ble bilen vist offisielt for publikum for første gang, og 7. mars 1972 fikk pressen i Norge se og prøve bilene i Stavanger. Det internasjonale lanseringen ble (selvsagt?) avholdt i Granada i Spania.

SØKSMÅL

I England hadde man i over 40 år hatt et selskap som het Granada Group Ltd, som drev med blant annet TV-produksjon, underholdning og TV-utleie. De gikk rettens vei for å hindre Ford i å bruke Granada-navnet på den nye modellen. Høyesterett mente likevel at det ikke var noen grunn til tro at allmennheten skulle forveksle de to navnene, eller å tro at Granada Group hadde startet med bilproduksjon. Dermed kunne Ford bruke «Granada» som planlagt.

TEKNISK

Karosseri, interiør, hjuloppheng og styring var helt nytt i forhold til forgjengerne. Karosseriet var bra i forhold til datidens sikkerhetsnorm, med støtabsorberende soner foran og bak, stiv kupé og rattstamme som skulle kollapse ved en kollisjon. Og selv om den nye bilen var både kortere og lavere enn P7, var både bagasjerom og innvendig plass større, og akselavstand og sporvidde var økt. Forstillingen var helt ny, og MacPherson-prinsippet var forlatt. Nå fikk man doble bærearmer og for første gang i den største modellen, tannstangstyring. Forstillingen var av konstruksjon i praksis lik den som ble introdusert i Taunus/ Cortina 1,5 år tidligere. Bakhjulsopphenget fungerte etter samme prinsipp som på forgjengeren Zephyr Mk4. En delt bakaksel, ikke ulikt det BMW og Mercedes hadde. Girkassene var hentet fra Taunus/ Cortina samt fra Capri 3000.

Den store nyheten blant motorene var en OHC-motor på 2-liter med overliggende kamaksel og registerreim. Den var også hentet fra Taunus/ Cortina, og kjent som Pinto-motoren. De øvrige motorene var 1700 V4, 2300 V6 og 2600 V6 hentet fra P7 i Tyskland (Köln-familien), samt 3000 V6 (Essex) fra Zodiac og Capri 3000. 3000 V6 motoren var produsert i England, sendt til Tyskland og montert i bilene der.

For bilene produsert i England var alle motorene hentet fra Zephyr/ Zodiac; 2000 V4, 2500 V6 og 3000 V6, alle fra Essex-familien. Senere kunne 2000 OHC (Pinto) leveres også i England.

Consul / Granada MK1

Den første modellen, MK1, ble produsert fra 1972 til 1977.

Consul / Granada MK1 serie 1 (januar 1972 tom. Januar 1975)

Var delt opp i to modellnavn: Consul og Granada. Consul erstattet 17m og Zephyr og representerte de to rimeligste variantene (Consul og Consul L, samt sportsmodellen Consul GT, som var basert på Consul L.) Granada erstattet 20m / 26m og Zodiac, og besto av de to dyreste modellene kalt Granada og Granada GXL.

Consul ble levert med en 2000 OHC-motor (Pinto) og kunne også leveres med 1700 V4 og 2300 V6 (begge Ford Cologne V6 (motor)). Consul GT ble levert med en 2300 V6-motor (Ford Cologne V6 (motor)) som standard, og kunne bestilles med 3000 V6 (Ford Essex V6) som ekstrautstyr.

Granada hadde en 2600 V6 (Ford Cologne V6 (motor)) som standard i Norge, men kunne også leveres med 2300 V6 (Ford Cologne V6 (motor)) eller 3000 V6 (Ford Essex V6). Granada stv. Hadde 3000 V6 som standard. GXL-utstyr ble kun levert til 4-dørs sedan og 2-dørs coupé.

2-dørs sedan

I mars 1973 ble et 2-dørs sedan karosseri introdusert. Dette ble levert som Consul, Consul L og Granada (altså ikke GT eller GXL).

Coupé

I november 1973 fikk Coupé-karosseriet (fortsatt serie 1) en rett linje langs sidene under vinduene, mens det tidligere hadde en liten bue opp mot bakvinduet («coke-bottle» design).

Ny automatkasse

I november 1973 ble den gamle C4-automatkassen erstattet av den nye Ford C3 («Bordeaux»).

Granada XL

Fra 1974 skiftet den nest dyreste modellen, Granada, navn til Granada XL. Samtidig fikk XL et revidert interiør uten treverk, og dørsider av samme design som senere Granada GL. 2600 V6 (Ford Cologne V6 (motor)) var fortsatt standard i Norge.

Granada Ghia

Tidlig 1974 ble Granada Ghia introdusert, som den nye toppmodellen. Den var redesignet av italienske Ghia, og hadde mer påkostet grill og listverk, flott interiør med velour og treverk, samt alt utstyr som standard. Ghia ble levert som 4-dørs sedan og 2-dørs coupé. I Norge hadde Ghia 3000 V6 som standard. På andre markeder kunne man også få 2300 V6 og 2600 V6 (Ford Cologne V6 (motor)) i Ghia.

Granada MK1 serie 2 (februar 1975 tom juli 1977)

Denne facelift-modellen ble introdusert tidlig i 1975. Nå var Consul-navnet borte, og alle utgaver het nå Granada; Granada, Granada L, Granada GL og Granada Ghia.

Granada XL ble til Granada GL og Consul GT var nå erstattet av en «S-pakke» som kunne leveres til nesten alle utgaver, avhengig av marked. F.eks Granada S, LS, GLS (og Ghia S, bare i enkelte markeder, ikke i Norge).

Fordelingen av motorer var omtrent som før, bortsett fra at nå var 3,0 V6 standard på alle Granada med S-utstyr i Norge. Motorene fikk nå nye betegnelser; f.eks 1,7, 2,3 og 3,0 mot tidligere 1700, 2300 V6 og 3000 V6.

Alle modeller hadde nå sidelister og sorte vindusrammer på dørene (bortsett fra Ghia, som fortsatt hadde blanke vindusrammer).

Videre ble aluminiumsfelger (produsert av Ronal) standardutstyr på Ghia og S-modeller.

Fra høsten 1976 til juli 1977 ble en liten serie (anslagsvis 1000 stk.) MK1s2 med 2,8i motor (Ford Cologne V6 (motor)) på 150 hk produsert. Disse ble kun solgt i Tyskland, og muligens Sveits/ Østerrike.

Granada MK2

Granada MK2 ble introdusert tidlig høsten 1977. Karosseriet hadde et nytt og mer firkantet design med rette linjer, typisk for designspråket Uwe Bahnsen hadde innført hos Ford. Coupé-modellen var nå vekk, og karosseriutvalget besto av 2- og 4-dørs sedan, samt stasjonsvogn. Tak og bakre del av stasjonsvogn var, med unntak av små detaljer, likt som på MK1.

Granada MK2 serie 1 (august 1977 tom. Juli 1981)

Introduksjon

Bortsett fra et helt nytt dashbord, var interiør og understell prinsippet stort likt som før. Motorene var også de samme, med unntak av at 2,6 V6 og 3,0 V6 nå var erstattet av henholdsvis en 2,8 V6 (135 hk) og en 2,8 V6 med Bosch K-Jetronic bensininnsprøytning (160 hk). Begge de nye motorene var fra «Köln»-familien.

Utstyrsvariantene var de samme som før: Granada, Granada L, Granada GL og Granada Ghia, samt de sportslige Granada LS (sedan) og Granada GLS (stv.).

Granada-diesel

Etter noen måneder, i desember 1977, startet produksjonen av Granada med diesel-motor. Motoren kom fra Peugeot og var på 2,1 liter og 63hk. En 1,9 liters diesel (54 hk) fantes også, men denne ble produsert i et svært lite antall, og muligens bare levert i Tyskland. Granada diesel var ingen rask bil, men den oppnådde en viss popularitet blant bønder med egen dieseltank og økonomisk bevisste taxi-eiere med god tid.

Utstyr

Granada MK2 kunne leveres med mye mer utstyr enn tidligere; Air condition, skinnseter, elektriske vinduer og sentrallås, for å nevne noe. Modellene med S-utstyr fikk de nye (og kostbare!) metriske TRX-dekkene fra Michelin i dimensjonen 190/65 HR 390 (15,35 tommer).

Ghia stasjonsvogn

Våren 1979 kunne man for første gang bestille Granada Ghia som stasjonsvogn.

Granada MK2 serie 2 (september 1981 tom. Februar 1985)

Introduksjon

I september 1981 startet produksjonen av siste generasjon Granada. Utvendig minte den mye om serie 1, en god del nytt var det likevel: Nye støtfangere, med løse hjørner, trukket mot hjulåpningene. Plasthjørner på Base og L, og kromhjørner på GL og Ghia. Ny grill (med krom-innramming på Ghia), nye store speil, integrert i vindusrammene, nye baklykter med riller. GL og Ghia fikk nye, bredere lister langs sidene, med krominnfelling.

2.8 Injection

Den nye sportsmodellen “2.8 Injection”, hadde de samme sidelistene, men helt i sort. “2.8 Injection” hadde et mye tydeligere sportslig preg enn forrige modells LS og GLS. Denne var basert på en GL, men her var alle detaljer utvendig i sort, støtfangerne lakkert i karosserifargen og det var markerte spoilere både foran og bak. Motoren var selvsagt en 2,8-liters V6 med bensininnsprøytning og 150 hk. Sportsunderstellet var videreutviklet, og stabilisatorstaget foran målte nå hele 26mm, mens et 12mm stabilisatorstag bak var en nyhet. Innvendig var den som en vanlig GL, og Recaroseter kunne nå leveres fra fabrikk (kun i brunt og grått). Sportsmodellen hadde fortsatt TRX-dekk, men nå var felgene lakkert i hvit perlemor.

Innvendig var det meste nytt. Setene var helt nye, med trinnløs justering av ryggen og korsryggjustering. Dørsidene hadde også en helt ny design, med integrert oppbevaringsrom foran. Dashbordet lignet, men layout og plassering av brytere og instrumenter var kraftig endret.

Rattene hadde også ny design; stort 2-eket for biler uten servo, og et mindre 4-eket for biler med servostyring. GL og Ghia kom nå med en digital klokke, opplyst sminkespeil, forsinket kupélys, lamper i c-stolpene bak og en takkonsoll med varsellamper for bremsekloss-slitasje og nivå på kjølevæske, motorolje, spylervæske og bensin. Som tilbehør kunne en avansert 12-funksjons kjørecomputer leveres til GL og Ghia. Elektrisk soltak kunne nå leveres til sedanmodellen (std. På Ghia i Norge). 6-veis justering av forsetene og fjernåpning av bagasjelokk var også nå tilgjengelig. På gulvet var en fothviler kommet til på førerplassen. Alle modeller hadde nå tåkebaklys. Stålfelgene hadde ny design, det samme med listene på A- og C-stolpene samt takrennene, som nå var bredere med sort kant. Listene under sidevinduene var også blitt bredere.

2-dørs sedan var nå borte fra programmet, og 1,7 V4 ble heller ikke levert lenger. Den ble erstattet av en 1,6 OHC (Pinto) på 75 hk hentet fra Taunus. Denne motoren kunne leveres i Granada og Granada L. Deler av bremsesystemet i Granada 1,6 var også hentet fra Taunus. Denne modellen solgte lite, og fra august 1982 forsvant den fra programmet. I Norge ble det solgt snaut 20 Granada 1,6.

Ny dieselmotor

I juli 1982 startet produksjonen av Granada med en 2,5-liters dieselmotor, også denne fra Peugeot. Altså ble den gamle 2,1D-motoren levert i MK2 serie 2 det første året. Den nye 2,5D-motoren var på 69 hk, og kom med 5-trinns girkasse, servostyring og de store bremsene foran fra 2,8 som standard.

5-trinns girkasse

Fra september 1982 kunne endelig en 5-trinns girkasse leveres til Granada. Den var standardutstyr på 2,8 2,8i og 2,5D, og kunne bestilles til 2,0 og 2,3.

Jubileum

I begynnelsen av april 1983 skiftet base-modellen navn til L, og L-modellen ble kalt Lincoln eller Jubileum. Denne fikk dashbord og instrumenter, takkonsoll med varsellamper, leselamper bak og stofftrukket innertak fra GL-modellen. I tillegg fikk Lincoln/ Jubileum, sentrallås, heldekkende hjulkapsler i hvit perlemor- finish og støtfangere lakkert i karosserifargen. Fra sommeren 1983 kunne Lincoln/ Jubileum også leveres med 2,8 V6-motor.

Lincoln/ Jubileum-merkene ble satt på ved klargjøring i Norge, så det var helt tilfeldig om bilene fikk ett, to eller ingen merker. Noen fikk til og med både Lincoln OG Jubileum-merker

Fra høsten 1984 ble alle Granada L og Jubileum utstyrt med Ghia-felger, ekstralys og rød pyntestripe langs sidene. Dette ble gjort ved klargjøring hos forhandlerne i Norge.

Etterfølger

Produksjonen av Ford Granada opphørte i februar 1985, og modellen ble erstattet av Ford Scorpio.

Salgstall

Totalt ble mer enn 54.000 Consul og Granada solgt nye i Norge, i perioden 1972 til 1985.

Perana V8

I Sør-Afrika ble også ca. 250 biler bygget om fra 1973 under navnet Perana. Basil Green Motors var en stor Ford-forhandler i Johannesburg i Sør-Afrika, som også spesialiserte seg på å bygge om nye biler. De mest kjente er Capri og Granada Perana, hvor 3,0-motorene ble hivd ut og erstattet av en med Ford 302 V8 med 255hk og 405nm@2600rpm. Denne ble levert med 2,92 utveksling i bakaksel, noe som ga høy toppfart. De aller fleste Perana var MK1, kun noen ytterst få MK2 ble bygget.

Alt dette med Fords velsignelse og full fabrikkgaranti. 3,0 V6-motorene som ble til overs, ble montert i både Cortina og til og med i Escort Mk1.

I årene 2000-2010 ble til sammen 6 Perana importert til Norge; 1 Capri og 5 Granada.

Autoritetsdata