Sykkelbil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
1914 La Vigne cyclecar annonse

En sykkelbil (en: Cyclecar) var en liten, lett og billig bil, produsert hovedsakelig mellom 1910 og slutten av 1920-tallet. Sykkelbiler var preget av bruken av rimelige materialer og noen ganger rimelig produksjon og skulle stor grad fylle et tomrommet i markedet mellom motorsykkel og bil. De forsvant fra markedet som et resultat av stordriftsfordeler i produksjon som førte til mer økonomiske biler som for eksempel Austin Seven. Biler med lignende kvaliteter produsert etter Andre verdenskrig er som regel kategorisert som minibiler.

Generell beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Sykkelbiler ble drevet av en én-sylindret, V-twin, eller mer sjelden en fire-sylindret motor, nesten alltid luft-avkjølte. Noen ganger hadde disse opprinnelig vært brukt i motorsykler og andre komponenter som girkasser ble også brukt. Sykkelbiler var halvveis motorsykler og biler og var utstyrt med et lett chassis, noen ganger i en tandem to-seters konfigurasjon og var enkle med minimal komfort og uten værbeskyttelse. De brukte ulike utforminger til å overføre motorkraften til hjulene, for eksempel reimdrift eller kjededrift ofte bare tl et av bakhjulene for å unngå å måtte ha en differensial.

Fremveksten av sykkelbiler var en direkte følge av redusert beskatning, både for registrering og årsavgift. I Frankrike, for eksempel, ble en bil klassifisert til reduserte priser hvis den veide mindre enn 350 kg

I 1912 ble det på et møte i Federation Internationale des Club Moto Cycliste formelt besluttet at det skulle være en internasjonal klassifisering av sykkelbiler. Denne ble akseptert av Storbritannia, Canada, USA, ,Frankrike Nederland, Belgia, Italia, Østerrike og Tyskland. Det ble også besluttet å etablere to klasser av sykkelbiler, som følger;

  • (I) Stor klasse
    • Maks. vekt: 350 kg
    • Maks. motorkapasitet: 1&nbs100 cc
    • Min. brede på dekk: 60 mm
  • (II) Liten klasse
    • Min. vekt: 150 kg
    • Maks. vekt: 300 kg
    • Maks. motor kapasitet: 750'cc
    • Min. dekkbredde: 55 mm

Alle sykkelbiler måtte ha kløtsj og gir for hastighetsregulering. Dette kravet ble oppfylt med de enkleste enheter, som for eksempel to hjul med ulik diameter og en rem som kunne forskyves over hjulene.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Violet Violette Gaillon, 1911

Fra 1898 til 1910 ble denne bilproduksjon raskt utvidet. Lette biler i denne epoken var kjent som voiturette. De mindre sykkelbiler som dukket opp rundt 1910 med en boom kort tid før utbruddet av Første verdenskrig med Temple Press'’ som lansere sykkelbiler inovember 1912 (senere omdøpt til «The Light Car»), og dannelsen av Cyclecar Club (som senere utviklet seg til British Automobile Racing Club).

Antall sykkelbil-produsenter var mindre enn et dusin i Storbritannia og Frankrike i 1911, men i 1914 det var over 100 produsenter i hvert land, så vel som i Tyskland, Østerrike og andre europeiske land.[1] I 1912 ble Scott Sociable beskrevet som «en av de mest populære sykkelbiler på veien, både til fritid og for arbeide» ,[2] men en annen kilde sier at «Humbrette» var den mest populære av sykkelbiler på den tiden.[3] Mange av fabrikkene fikk et relativt kortvarig liv, men andre ble bedre kjent, ofte gjennom billøp, dette omfatter navn som Bédélia fra Frankrike og både G. N. og Morgan fra Storbritannia.

Sportsbiler og sykkekkelbilkonkurranser[rediger | rediger kilde]

De fleste sykkelbiler i Frankrike hadde tilstrekkelig ytelse og egenskaper til å bli ansett som sportsbiler.

Det første løpet for sykkelbilerble ble organisert av Automobile Club de France i 1913, etterfulgt av en Cyclecar Grand Prix på Le Mans i 1920. Auto Cyvle Union hadde ment å arangere sykkelbilløp på Isle of Man i september 1914, men løpet ble avlyst på grunn av utbruddet av krigen.[4]

Stagnasjon og fornyet interesse[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 1920-tallet var sykkelbilenes dager talte. De store podusenter, slike som Ford var i stand til å redusere sine priser for å undergrave de vanligvis små sykkelbilprodusenter. Lignende rimelige biler ble tilbudt i Europa, for eksempel Citroën type C, Austin Sveven eller Morris Mini.

Cyclecar boomen var over. De fleste av sykkelbilprodusenter stengte. Noen selskaper som Chater-Lea overlevde ved å gå tilbake og produspere motorsykler.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • AV sykkelbil
  • Messing Era bil
  • Kei bil
  • Little Midland
  • Microcar
  • Roadster
  • Listen av motorsykler på 1900 til 1909
  • Listen over motorsykler av 1910s
  • Listen over motorsykler av 1920-tallet

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Worthington-Williams, Michael:From cyclecar to microcar, The story of the cyclecar movement. Utgiver:Beaulieu Books (198)|isbn=0-901564-54-0
  • David Thirlby: Minimal Motoring: From Cyclecar to Microcar. Utgiver: Arcadia Publishing (2002) |isbn=0-7524-2367-3

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Light Car av C.F.Caunter. HMSO 1970 (først utgitt i 1958
  2. ^ Motorcyle and cyclecar Show, Automotor magazine, 30. november 1912
  3. ^ The Car and the British Society av Sean O'Connell, Manchester University Press, 1998.
  4. ^ "Chatten", Motor Cycle magasin, 3 September 1914, p300

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]