Sygnafylke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Sygnafylke (Norrønt: Sygna fylki) er det gammelnorske navnet på et tidligere norsk fylke under Gulatingsloven, som i hovedtrekk tilsvarer regionen Sogn i dagens Sogn og Fjordane fylke, det vil si bygdene og fjordstrøkene rundt Sognefjorden. Folket som bodde der ble kalt for sygnir (nå kalt sogninger).[1] Det var vanlig i middelalderen å inndele fylkene i halvfylker, i dette tilfellet Indre Sogn og Ytre Sogn, som senere ble fogderier. (Sogn fogderi ble opprettet i 1530 og delt i to i 1630, ett for Ytre og ett for Indre Sogn).

Sygnafylke kom under Bergenhus hovedlen og senere Bergenhus stiftamt. Da stiftamtet ble delt i 1763 ble det gamle Sygnafylke en del av Nordre Bergenhus amt, sammen med det gamle Firdafylke. Amtet fikk navnet Sogn og Fjordane fylke i 1919.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Krag (2005): 69

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Krag, Claus: Vikingtid og rikssamling. Aschehougs Norgeshistorie, Aschehoug, Oslo 2008