Stisykling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Teknisk sykling eller stisykling kan også oppleves i ørkenlandskap.

Stisykling (engelsk: trail-riding eller all-mountain) eller teknisk sykling er en disiplin innen terrengsykling. Aktiviten ar opplevd sterk vekst på 2000-tallet, med fremveksten av stadig mer spesialiserte terrengsykler med robuste deler som egner seg godt til sykling i grovere terreng heller enn i full fart på grus og asfalt.[1]

Definisjoner[rediger | rediger kilde]

Det finnes forskjellige definisjoner av disiplinen. Én slik definisjon har fokus på området det bedrives, nemlig sti. Dette i motsetning til andre terrengsykkeløvelser, såsom grussykling. Sykling på sti krever en høyere grad av sykkelteknisk ferdighet enn ren gamping på grus, på grunn av naturlige hindre underveis i løypa. En annen definisjon har fokus på motivasjonen for utøvelse av denne formen for terrengsykling. Det kan ha et element av sykkeltekniske utfordring, der syklisten søker en mestringsfølelse eller å utvikle egne tekniske ferdigheter, f.eks. ved å komme opp et såkalt crux. En annen kjent motivasjon for å drive stisykling er å komme seg ut i skog og mark, for naturopplevelsens del, å få frisk luft, eller sosialt samvær med andre syklister.[2] Stisykling kan dermed sees som en friluftsorientert og mindre treningsfokusert tilnærming til sykling enn flere andre disipliner med noe større fokus på oksygenopptak, trening og melkesyre og å mose konkurrenten, f.eks. rundbane og landeveissykling.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Stisykling har mer fokus på naturopplevelser og tekniske utfordringer enn å komme raskest fra A til B.

Stisykling har eksistert helt siden terrengsyklingen oppsto, men det er først i de senere årene det har kjent som et eget segment innen terrengsykling med dedikerte utøvere og utstyr. En av grunnene kan være som en motreaksjon mot det sterke konkurransefokuset som den organiserte terrengsykkelidretten har fått, også på amatørnivå, med fremveksten av typiske grusritt som f.eks. Birkebeinerrittet. Disse rittene har gjerne mer til felles med landeveissykling enn med terrengsykling slik det opprinnelig var.

Stisykling foregår gjerne på smale stier til skogs eller til fjells, eller på svaberg. En stisyklist beveger seg som regel mellom gang- og løpefart, og utfordringen ligger i terrenget syklisten skal forsere.[3]

Utstyret[rediger | rediger kilde]

En stisykkel på fjellet.

Man trenger ikke spesielle sykler for stisykling. Man kan benytte vanlige terrengsykler.

Samtidig har det vokst frem sykler som er spesielt egnet for denne aktiviteten. Dedikerte stisykler er i prinsippet basert på den vanlige terrengsykkelen, men gjerne med tillegg av bredere dekk, bredere styrer, og slakere geometri enn en tradisjonell terrengsykkel.

Stisykler har ofte demping på både for- og bakhjul, og gjerne dempergafler med lengre vandring i front. En slik dempet stisykkel vil gjerne ha mellom 100mm og 180mm vandring, mens det vanligste er mellom 120 og 160mm. Det er vanlig med skivebremser, et forholdsvis bredt styre med heving og slak vinkel bakover, og en kort styrestamme. Rammen kan ha også noe slakere vinkler, som gir en mer oppreist sittestilling og bedre kontroll.

Det har over de siste årene blitt vanlig med gaffel og forhjul med gjennomgående avtagbar aksel med diameter på 10, 15 eller 20mm, slagring, og kjedefører.

Stisykling i Norge[rediger | rediger kilde]

Stisykling er populært i Norge. I Oslo-området finnes gode muligheter for stisykling både i Nordmarka, Lillomarka og Østmarka.

Det er også gode muligheter andre steder i landet, deriblant på fjellet.[2]

Stivettregler[rediger | rediger kilde]

Stivettreglene er utarbeidet av Norsk Organisasjon for Terrengsykling[4]:

  1. Vær omtenksom og hyggelig i møte med turgåere.
  2. Du har alltid vikeplikt for fotgjengere.
  3. Begrens farten slik at du ikke er til fare eller ulempe for andre, særlig langs veier og stier som innbyr til høy hastighet, eller i uoversiktlige partier.
  4. Brems ned til gangfart i god tid før du passerer andre på en smal sti.
  5. Ikke lag nye spor. Dersom du ikke har ferdigheter til å forsere en hindring, gå av sykkelen.
  6. Unngå å sykle på spesielt sårbare stier like etter perioder med mye nedbør.
  7. Ikke lag stien bredere ved å sykle utenom vanndammer eller hindringer.
  8. Bær sykkelen gjennom myrområder slik at det ikke dannes dype spor.
  9. Ikke lås bakhjulet i bratte nedoverbakker.
  10. Dersom to syklister møtes i en bakke, har den som sykler oppover forkjørsrett.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]