Steinkløverslekten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Steinkløverslekten
legesteinkløver (Melilotus officinalis)
legesteinkløver (Melilotus officinalis)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Melilotus
Mill., 1754
Norsk(e) navn: steinkløverslekten
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Fabales
Familie: Erteblomstfamilien
Antall arter: ca. 20
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: hele verden, opprinnelig fra Europa og Asia
Arter:

Steinkløverslekten (Melilotus) er en planteslekt i erteblomstfamilien. Slekten inneholder omkring 20 arter, og er opprinnelig fra Europa og Asia, men er nå spredt verden rundt.

Tre arter er viktige i landbruket: hvitsteinkløver (Melilotus alba), legesteinkløver (Melilotus officinalis) og orientsteinkløver (Melilotus indicus).

Utseende og kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Artene i steinkløverslekten er ett- eller toårige planter. Artene har stengler, som er snaue og kantete. Bladene er trekoblete med nerver, som rekker til ytterst i bladtennene. Blomster- senere fruktklaser er lange og smale, og de sitter i bladhjørnene. De hvite eller gule blomstene henger ned i klasen. Skolmen (frøkapsel og er så å si det samme som en erterskjerm) inneholder ett til to frø, og de åpner seg ikke ved modning. Artene har ofte en relativt sterk lukt, som kan minne litt om kanel. Dette kommer av stoffet kumarin. En trenger blomster og noen ganger også frukt, for å bestemme artene med sikkerhet.[1]

Problematikk som fremmede arter[rediger | rediger kilde]

Ingen i steinkløverslekten vokser naturlig i Norge. Legesteinkløver har en moderat evne til å konkurrere ut andre stedegne planter, og den sprer seg mye. Den har derfor fått status SE (svært høy risiko)[2] på «Listen over fremmede arter», som Artsdatabanken har utarbeidet. Mens hvitsteinkløver har spredd seg veldig mye og er funnet nord til det tidligere fylket Troms. Men den ser ikke ut til å ha stabile forekomster på Vestlandet, noe den har mye av på Østlandet. Det virker som om den har nådd sitt spredningspotensiale, og den har utvist moderat evne til å konkurrere ut lokale arter, så den har fått status SE (svært høy risko)[3]. I Sørlige deler av landet dominerer denne nå mange veikanter. Og strandsteinkløver har status LO (lav risiko) da den også sprer seg moderat mye og har en lav evne til å konkurrere ut lokale arter[4]. De to førstnevnte artene er derfor høyrisikoarter på Fremmedartslista.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lid, J. og D. T. Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7 utg.). Oslo: Samlaget. s. 489. ISBN 82-521-6029-8. 
  2. ^ Elven R, Hegre H, Solstad H, Pedersen O, Pedersen PA, Åsen PA og Vandvik V (5. juni 2018). «Melilotus officinalis, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken.». Artsdatabanken. Besøkt 19. juli 2020. 
  3. ^ Elven R, Hegre H, Solstad H, Pedersen O, Pedersen PA, Åsen PA og Vandvik V (5. juni 2018). «Melilotus albus, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken.». Artsdatabanken. Besøkt 19. juli 2020. 
  4. ^ Elven R, Hegre H, Solstad H, Pedersen O, Pedersen PA, Åsen PA og Vandvik V (5. juni 2018). «Melilotus altissimus, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken.». Artsdatabanken. Besøkt 20. juli 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]