Steinkløverslekten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Steinkløvere)
Hopp til: navigasjon, søk
Steinkløverslekten
legesteinkløver (Melilotus officinalis)
legesteinkløver (Melilotus officinalis)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Melilotus
Mill., 1754
Norsk(e) navn: steinkløverslekten
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Fabales
Familie: Erteblomstfamilien
Antall arter: ca. 20
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: hele verden, opprinnelig fra Europa og Asia
Arter:

Steinkløverslekten (Melilotus) er en planteslekt i erteblomstfamilien. Slekten inneholder omkring 20 arter, og er opprinnelig fra Europa og Asia, men er nå spredt verden rundt.

Tre arter er viktige i landbruket: hvitsteinkløver (Melilotus alba), legesteinkløver (Melilotus officinalis) og orientsteinkløver (Melilotus indicus).

Utseende og kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Artene i steinkløverslekten er ett- eller toårige planter. Artene har stengler, som er snaue og kantete. Bladene er trekoblete med nerver, som rekker til ytterst i bladtennene. Blomster- senere fruktklaser er lange og smale, og de sitter i bladhjørnene. De hvite eller gule blomstene henger ned i klasen. Skolmen (frøkapsel og er så å si det samme som en erterskjerm) inneholder ett til to frø, og de åpner seg ikke ved modning. Artene har ofte en relativt sterk lukt, som kan minne litt om kanel. Dette kommer av stoffet kumarin. En trenger blomster og noen ganger også frukt, for å bestemme artene med sikkerhet.[1]


Fremmed art problematikk[rediger | rediger kilde]

Ingen i steinkløverslekten vokser naturlig i Norge. Legesteinkløver hr en liten evne til å konkurrere ut andre stedegne planter, og den sprer seg mye. Den har derfor fått status LO (lav risiko)[2] på «Listen over fremmede arter», som Artsdatabanken har utarbeidet. Mens hvitsteinkløver har spredd seg veldig mye nord til Hunderfossen i Gudbrandsdalen i Innlandet. Mens den er veldig vanlig langs kysten fra Svinesund i øst, til Kristiansand i vest. Nord for Kristiandsand avtar tettheten noen, men er fortsatt relativt vanlig til Trondheim. Deretter er den spredt nord til Målselv i Troms. [3], og den har stor evne til å konkurrere ut lokale arter, så den har fått status SE (svært høy risko)[4]. I Sørlige deler av landet dominerer denne nå mange veikanter. Og strandsteinkløver har status HI (høy risiko) da den også sprer seg mye og har en moderat evne til å konkurrere ut lokale arter[5]. De to sisnevnte artene er derfor svartelistet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lid, J. og D. T. Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7 utg.). Oslo: Samlaget. s. 489. ISBN 82-521-6029-8. 
  2. ^ «Artsdatabanken - Liste over fremmede arter - legesteinkløver». Artsdatabanken. Besøkt 27. desember 2016.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp)
  3. ^ «Artsdatabanken - Artskart - legesteinkløver, hvitsteinkløver og strandsteinkløver». Artsdatabanken. Besøkt 27. desember 2016.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp)
  4. ^ «Artsdatabanken - Liste over fremmede arter - hvitsteinkløver». Artsdatabanken. Besøkt 27. desember 2016.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp)
  5. ^ «Artsdatabanken - Liste over fremmede arter - strandsteinkløver». Artsdatabanken. Besøkt 27. desember 2016.  Ekstern lenke i |utgiver= (hjelp)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]