Stavline
Stavline er en konstruksjonsmetode for hus kjent fra Norge, og brukes som betegnelse både for hele bygget (en/ei stavline) og for den sentrale konstruksjonsdelen.[1][2]
Geografisk utbredelse[rediger | rediger kilde]
Metoden har vært brukt fra Romsdal og Nordmøre i sør til Nordland og Troms, og finnes også i Agder og på Østlandet.
Stavlinehuset er brukt i de deler av Norges kyst der den sterkeste vindstyrke er målt, og konstruksjonen utmerker seg blant annet ved sin motstandskraft mot vind.
Karakteristika[rediger | rediger kilde]
Stavline er en lett konstruksjon som brukes i uisolerte bygninger som løer, sjøboder og naust, på samme måte som den beslektede grindverkskonstruksjon på Vestlandet. På Nordmøre har trøndersk/nordnorsk stavlinekonstruksjon dominert, mens på Sunnmøre har vestnorsk grindverk dominert.
Stavlinekonstruksjon er en form for stavkonstruksjon der langsgående dragere (stavline) først binder sammen stavene øverst. Dette skiller seg fra grindverksbygg, der tverrgående stokker (bete eller tverrline) er det tilsvarende elementet.[klargjør] I grindverkene blir bygget bundet sammen i lengderetningen med stokk (kalt raftall) som ble tredd over stav (også kalt stolpe) og bete. Dette førte til at grindbyggene ble reist på tvers (hver grind for seg), mens stavlinebygg ble reist på langs (veggene reist først og hver for seg). I Trøndelag ble en langsgående stokk som var lagt på betene kalt raftstokk, mens en langsgående stokk lagt på stavene kaltes stavline. På Østlandet har betegnelsen toppsvill vært brukt for stokker som binder sammen toppen av stavene. I noen stavlinebygg er det lagt raftstokk over betene i tillegg til stavline som betene hviler på (dobbel raft). Det finnes en del stavlinebygg der stavene står på bunnsviller og danner en rammekonstruksjon på samme måte som i stavkirkene.
Det ble trolig bygget gammer med bærende konstruksjon av stavlinetypen, og disse ble kalt nordmannsgammer. Nord for Lofoten var det til omkring 1800 vanlig at bolighus hadde torvdekkede vegger.[2][3][4] Saltenstavline er en variant der det brukes staver med skråband (skråstivere) og sperretak eller kombinert sperre-/åstak.[5]
Stavlinehuset ble lenge oversett i historien om norsk byggeskikk, og er kommet i skyggen av lafting og grindverk.
Staver sto normalt med stor avstand, fra knapt 2 meter til 5 meter. Tynnere vertikale stokker med mindre avstand kalles stendere, og brukes for å bære liggende bordkledning. (I standard norsk byggemetode siden omkring 1960 består veggene bare av stendere i 60 cm avstand, og disse bærer både vekten av taket og er underlag for bordkledning.) For å bære stående bordkledning ble det lagt tynnere liggende stokker utenpå stavene. I stavkirkene er det derimot vanlig med fylte vegger (mellom og ikke utenpå stavene).[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Stokke, Løve (1997). Hus og husbygging i Romsdalen: ord og uttrykk, byggjeskikk og handverkstradisjon. Molde: Romsdalsmuseet. ISBN 8290251610.
- ^ a b c Godal, Jon Bojer (1994). Beresystem i eldre norske hus. [Oslo]: TI-forl. ISBN 8256706694.
- ^ Godal, Jon Bojer (2017). «Eit prinsipp vi lyt ta på alvor i bygningsvernet». Fortidsvern: medlemsblad for Fortidsminneforeningen. Oslo: Fortidsminneforeningen.
- ^ Grindbygde hus i Vest-Norge: NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. ISBN 8242610495.
- ^ Hauge, Tore (1994). Littlemannen og skoftungen: faguttrykk om trehus og tømring. [Oslo]: Teknologisk institutt, TI-forl. ISBN 8256706686.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Jon Bojer Godal: Beresystemet i eldre norske hus. 1994