Sperre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skjematisk snitt av et laftehus med sperretak.

En sperre er et skråstilt bærende ledd i en takkonstruksjon. Sperrer forekommer som regel parvis i et saltak, men kan også finnes enkeltvis i et pulttak. I et sperrepar er de øvre endene forbundet ved takets møne, mens de nedre endene er forbundet med husets langvegger eller takbjelker.

Et sperrepar kan inngå i et sperrebind, hvor de er forbundet med en horisontal bjelke og danner en stiv trekant. En horisontal hanebjelke eller andre ledd kan inngå i sperrebindet, som spenner fra langvegg til langvegg i huset. Denne takkonstruksjonen var vanlig i eldre byggeskikk i store deler av Europa. I Norge hadde kirker i middelalderen som regel sperrebind; i stavkirkene og noen kirker i murverk var sperrebindene uten strekkbjelke, men ble avstivet med saksesperrer (undersperrer), hanebjelker og andre konstruktive ledd. Sperrebind var også mye brukt i bymessig bebyggelse i Norge, og er fremdeles den mest brukte takkonstruksjonen i småhus.

I eldre norsk byggeskikk, særlig på Vestlandet, hadde hus i lafteverk eller grindverk ofte rene sperretak, hvor sperrene var forbundet med stavlegjer øverst i langveggene. Veggene ble da utsatt for et kraftig sidetrykk, som ble motvirket ved å legge inn beter eller strekkbjelker i konstruksjonen.

Østlandet var åstak vanligere, med takbærende åser fra gavl til gavl. Mange steder ble taket båret av sperrer som øverst i mønet var festet til en mønsås. Andre steder ble sperrene også understøttet av sideåser.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon, s. 720. Abstrakt Forlag AS, Oslo. ISBN 978-82-7935-197-9.
  • Volmer, Lutz og W.Haio Zimmermann (2012): Glossary of Prehistoric and Historic Timber Buildings. Verlag Marie Leidorf GmbH, Rahden. ISBN 978-3-86757-333-7